Nøkterne noveller sett nedenfra

Er det noen der ute som ennå minnes sosialrealismen på 1970-tallet? Den gang litteraturen skulle spille en politisk rolle, «stå i folkets tjeneste»?

Visst er det lenge siden! Men når jeg leser Rolf Engers noveller, står han fram som en slags arvtaker, en spennende sådan.

Kanskje både han og andre stusser over parallellen. Engers personer, slik de framstår i årets samling «Hvis noen skulle være så vemmelige», er meget langt fra 70-tallets heroiske industriarbeidere. Mange i hans mangfoldige galleri har ikke jobb overhodet. Det er for eksempel tilfelle med jeg-personen i samlingens lengste og kanskje bese novelle, «Oppfinnelsen». Han er arbeidsløs, går hjemme og steller en sykelig liten unge, kona har vaskejobb på et hotell, hun er alltid sliten og dradd, og han har dårlig samvittighet. Så får han ideen til Oppfinnelsen, som skal redde demut av miseren. Det hele er uendelig patetisk.

Nedenfra

Enger ser samfunnet nedenfra, han skriver om dem som sitter lengst unna høysetet. Og det er i denne halstarrige viljen til å se verden med deres øyne, at han minner om sine eldre, «politisk bevisste» kolleger. Samtidig skriver han som de beste dem, språket er rett på sak, ukunstlet, konkret, men aldri platt og kjedelig. Håndverksmessig er Rolf Enger virkelig på høyden.

Sannferdig

Arbeiderheltene fra anno dazumal håpet på revolusjonen. Engers helter holder seg ikke med slike storslåtte drømmer. De tror de skal vinnje på V-6'en, de drømmer om at pappa skal komme tilbake, de fantaserer om å rømme hjemmefra, de har en forskrudd forretningside.

Det er en nøktern sammferdighet over novellene. De gleder, på tross av dysterheten.