Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nølende og klosset Hitler på TV

I morgen kan du se fjernsynsbildene du aldri tidligere har sett: Hitler slik han ble vist i tysk TV i årene 1935- 1944.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Adolf Hitler hører til TV-alderens faste inventar. Ustanselig flimrer hans komiskbarske åsyn over våre skjermer, alt mens stormtroppene paraderer, hakekorsene smeller i vinden, ordener og distinksjoner svulmer på nazikoryfeenes bryst.

Jo, dette er typisk fjernsynsstoff. Arkivopptak fra Det tredje rike spilles igjen og igjen som en ustoppelig påminning om at ondskap i vår tid kan resirkuleres uten ende.

Det er bare den hake ved alt vi ser, at det ikke er fjernsyn. Ikke noe av den hittil kjente billeddokumentasjonen fra Det tredje rike er produsert som TV. Alt sammen er filmopptak, dokumentar- og propagandafilm; omhyggelig lyssatt, vinklet, klippet og montert etter alle filmkunstens regler.

Og dette spiller faktisk stor rolle for resultatet. Som reportasjemedium er det nemlig himmelvid forskjell mellom TV og film. Mens fjernsynets elektronkamera sender reportasjebilder direkte fra åstedet til mottakerens skjerm, er samtlige filmreportasjer vi kjenner, etterarbeidet inntil det ugjenkjennelige. Mens TV viser sannheten, er film manipulasjon. Ikke minst gjelder dette reportasjene fra Det tredje rike.

NASJONALSOSIALISMENS iscenesettere var nøye med utseendet. Politikkens ytre framtredelse var viktig. Ja, utseendet var egentlig alt. Ikke bare skulle førernes åsyn framtre med den ønskede fasthet og energi, og klippes inn i reportasjene med maksimal effekt. Masseopptrinnene, med skogen av oppreiste hender, kolonnenes taktfaste saksing og hanemarsjens smell mot asfalten - alt dette måtte klippes til, ordnes og monteres etter en nøye beregnet estetikk. Fascismen er estetikk, sa endatil en av mellomkrigstidas teoretikere, Walter Benjamin.

På fjernsyn, det direktesendte elektroniske medium, ville dette ikke gått. Og dette kan en selv konstatere i morgen kveld, i den reportasjefilmen NRK sender under tittelen «Fjernsyn under hakekorset». For disse uredigerte bildene viser at det er mye rot og slump i nazismens parader og opptredener - som i verden for øvrig.

KOLONNENE GÅR SLETT IKKE bare taktfast. Bikkjer og barn forviller seg inn i bildet. Hitler selv opptrer nølende og klosset, Goebbels flakker med blikket og ser alt annet enn besluttsom ut. Arbeidsminister Robert Ley vikler seg inn i villnis av innskutte setninger. Kort sagt, vi får se nasjonalsosialisme uten montasje.

Og årsaken? Dette er fjernsyn, ikke film.

Men hvordan kan vi se direktesendt fjernsyn fra 1930-åra - i dag? Som kjent ble ikke videobåndspilleren utviklet før på 1950-tallet. Ampex Co. lanserte den første kommersielt i 1956. Ingen fjernsynsstasjon har opptak av sine egne sendinger før den tid, NRK ikke før fra høsten 1960. Så hvordan henger dette sammen?

DA GOEBBELS I 1934 ga ordre til den tyske statskringkastingen Reichsrundfunkgesellschaft om å utvikle et tysk fjernsyn ettersom BBC var i ferd med å utvikle sitt - Tyskland skulle jo ikke ligge etter - etablerte direktør Eugen Hadamowsky en egen forsøks- og utviklingsavdeling for tekniske løsninger. Her ble det besluttet å la sendingen gå veien om en filmkopi.

I stedet for et elektronkamera basert på katoderørets teknologi, brukte Hadamowskys folk et filmkamera. Derfra gikk den eksponerte filmen direkte til framkallerbadet for å bli trukket ut på den andre siden som negativ film. Denne ble så skannet og sendt elektronisk.

Fordelen med denne løsningen var at selve kamerajobben kunne gjøres med vanlig, kjent optikk - det som tyskerne gjennom Zeiss-konsernet i Jena var så gode til. Ulempen ble at man fikk noen minutters forsinkelse mens filmrullen gikk gjennom framkalleren. Men hva gjorde det? Tyske seere kunne følge nazismens koryfeer praktisk talt live.

Framkallingen ble gjort i maksimalt tempo for at sendingen skulle bli så tidsautentisk som mulig. Det var ikke snakk om å vende eller klippe eller på noen annen måte bearbeide opptaksfilmen før den ble omdannet til elektroniske impulser i skanneren.

DERMED OPPNÅDDE MAN imidlertid en annen og utilsiktet fordel: Det foreligger opptak - riktig nok bare i negativ film - av disse sendingene, dersom Hadamowsky da tok vare på rullene etter sending.

Ulikt de britiske og amerikanske tidligfjernsynet, som fra første stund baserte seg på elektronkamera, foreligger det i alle fall en teoretisk mulighet for at tidlige tyske sendinger kan studeres i opptak.

Lenge trodde man at så ikke var tilfelle. Fjernsynshistorikere regnet de tidlige tyske sendingene som tapt. I 1990 ble en rekke lærde foredrag fra et større internasjonalt symposium om tidlig tysk TV publisert i det anerkjente tidsskriftet Historical Journal of Film, Radio and Television. Samtlige forfattere gikk ut fra den vanlige forutsetningen at sendingene som sådan var tapt og at innholdet måtte rekonstrueres ut fra annenhånds kilder, noe de forsøkte å gjøre med stor og møysommelig flid.

DETTE VAR OMTRENT samtidig med at Muren falt i Tyskland. Denne begivenheten fikk følger - også på arkivfronten. Snart kom det for en dag at filmavdelingen av det østtyske statsarkivet rommet en større del av arkivmaterialet etter Goebbels' departement enn man før trodde.

Og så, for et par år siden kom negativene fra Hadamowskys tidlige fjernsynssendinger for en dag. Rettighetene ble kjøpt av fjernsynsavdelingen til tidsskriftet Der Spiegel. Det er et utvalg av 30-tallsmaterialet slik det presenteres i en Spiegel-montasje, vi skal få se på NRK i morgen, redigert av Michael Kloft.

Det kan være at mange seere blir litt skuffet. Fjernsynsversjonen av Det tredje rike «stemmer» jo ikke med det vi husker fra andre opptak. På fjernsyn er bildene så mye tammere, kraften mindre enn i andre versjoner. Men da må vi huske at det vi har på netthinna fra før, er filmversjoner - redigerte og monterte propagandaverk - slike som Leni Riefenstahls mesterlige «Viljens triumf» (1935).

FJERNSYNSVERSJONEN av de samme begivenheter - tatt opp og sendt på direkten - er og blir en annen. Mer autentisk, faktisk. Men ikke mindre ideologisk. Goebbels' hånd og ånd hviler over det hele. Dette er fjernsyn for ett og bare ett formål: politikk.

«Heil Hitler!» hilser TV-vertinnen fra studio. Ingen skulle glemme hvorfor de fikk se dette nye, forjettede medium.

  • Artikkelforfatteren er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
IDYLL: Hitler likte å skape et bilde av idyll rundt seg selv.