Nomadens erfaringer

Bruce Chatwin ga ikke sin bok, som på norsk har fått tittelen «Drømmespor», noen sjangerplassering.

Store deler av den likner mest på en reiseskildring forkledd som roman. Men så er boka altså ingen roman, og skal vurderes deretter. Hva vil så det si?

Bruce Chatwin (1940-1989) var besatt av nomader og tilbrakte flere år av sitt liv på reise. Handlingen i «Drømmespor» er hentet fra Australias karrigste områder, på jakt etter urinnvånernes skapelsesmyter. Ifølge dem vandret stamfedrene på kontinentet og sang navnet på alt de så. De etterlot seg spor av sang. Lokket til Australia for å undersøke dette nærmere, støter han på den opprinnelig russiske Arkady som blir hans veileder, og sammen reiser de rundt på jakt etter aboriginenes historier.

Mosaikk

Interessant blir boka først når Chatwin, på grunn av flere omstendigheter, setter seg til med sine tidligere reisenotater og sitater han har samlet, skriftstykker som kretser omkring menneskets behov for å vandre, fra den gang våre forfedre hoppet ned fra trærne. I en mosaikk bestående av sitater og egne refleksjoner/opplevelser fører Chatwin lesere inn i en måte å oppfatte tilværelsen og verden på som fascinerer, og som kan forklare bokas bestselgerstatus da den ble utgitt i England i 1987.

«Jeg hadde en forutanelse om at 'reisefasen' i mitt liv kunne lakke mot slutten. Jeg følte, før ubehaget ved et bofast liv kom snikende inn på meg, at jeg burde bla igjennom notatbøkene igjen. Jeg burde få skrevet ned et sammendrag av ideer, sitater og møter som hadde moret og besatt meg, og som jeg håpet skulle kaste lys over det som for meg er spørsmålet over alle spørsmål: den menneskelige rastløshetens natur.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da framstår «Drømmespor» som en fascinerende merkelig bok, skrevet av et menneske som må ha hatt vanskelig for å tilpasse seg livet, og som med denne boka ga seg selv en stor oppgave, for stor, innser han, drevet av et ukuelig begjær etter å oppleve, forstå og fortelle.

Uklar

Sterkere enn i noen annen bok jeg kan huske å ha lest, gir Chatwin en framstilling av mennesket som en vandrende skapning som gjør det ufattelig at så mange av oss helt frivillig begrenser og trivialiserer vår tilværelse med selveierleilighet, møbler osv., og han gjør det på en intelligent og kunnskapsrik måte. Plutselig finnes det en utfordrende intensitet i teksten, en intensitet som bare forsterkes av at han lesser på for mye, til tider blir temmelig uklar, går seg vill i kvasivitenskapelige spekulasjoner og bibelallusjoner - og lar leseren gjøre det samme.

I mine øyne er den rammen Chatwin har bygd opp omkring sine notater og minner, beskrivelsen av den ytre reisen som en ramme omkring den indre, langt fra like fascinerende. De romanliknende, episke partiene er konvensjonelle og forutsigbare, utmattende fulle av uvesentlige detaljer. Chatwin har sannsynligvis ønsket å beskrive hvilke forhold de australske urinnvånerne lever under, men det han gjør, er å framstille seg selv som usedvanlig intelligent, nesten alene i Australia som sympatisk, seriøs og fordomsfri, i motsetning til de fleste andre fete, alkoholiserte, brutale, rasistiske hvite.

Sunn fornuft tilsier at man skal være skeptisk til det folk med et slike selvbilde har å fortelle, et ikke uvanlig gestaltningsgrep innenfor skjønnlitteraturen. I denne boka har jeg imidlertid vanskelig for å tro at Chatwin er seg dette bevist, og store deler av boka blir derfor stående som en roman skrevet av en forfatter uten videre interesse for sin roman som sådan, bare som et episk rammeverk.