HEVNGJERRIG: Rikke, spilt av Isabel Vibe, er løs med hagla etter å ha møtt Bygde-Norge på sitt mest ondsinnede. Velkommen til Norges første grindhouse-film.
HEVNGJERRIG: Rikke, spilt av Isabel Vibe, er løs med hagla etter å ha møtt Bygde-Norge på sitt mest ondsinnede. Velkommen til Norges første grindhouse-film.Vis mer

Nonner, nazister og nakne svensker

Norge har fått sin første såkalte grindhousefilm, en rett-på-video film kalt «Hora». Den føyer seg inn i en tradisjon som lever sitt liv i dypet under bestselgerne.

||| To blonde jenter kommer gående langs en norsk landevei. Mørket har falt, hvor er de på vei? Uansett hva slags planer de har, blir de avbrutt. Mystiske lyder kommer snerrende ut fra skogen. Et eller annet truer, men hva? Jentene forsøker å skjule seg, men forgjeves. Begge to blir innhentet, avkledt, skjendet - det må anses for svært usannsynlig at de overlever.

Dette skjer allerede før fortekstene til den norske filmen «Hora», regissert av Reinert Kiil og lansert med høy sigarføring og dobbeltløpet hagle på DVD for kort tid siden. Etter den litt forvirrende innledningen møter vi Rikke, en ung kvinne som reiser ut til barndomshjemmet sitt ute på landet for å skrive en novelle. Der bor hun alene, men det tar ikke lang tid før noen lokale menn av tilbakestående hillbillykaliber blir oppmerksomme på henne. Etter en langvarig og dvelende innledning, slår de til og voldtar henne i tur og orden.

En innflyttet danske går såpass hardt til verks når han legger sitt offer over en stein at Vibe skal ha fått skadd brystpartiet (men filmens regissør hevder bestemt at ingen «ekte kjønn» blir vist under overgrepene). Deretter skjærer voldtektsmennene ordet HORA inn i panna på sitt offer med kniv så blodet spruter. Så følger hevnen. Splitter naken, og utstyrt med haglgevær, hagesaks og andre hjelpemidler utrydder Rikke de tre unge mennene. Filmen kan likevel ikke sies å ha noen happy end.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hora» blir distribuert av det danske selskapet Another World Entertainment, som er spesialister på filmer av det mest bisarre og merkverdige slaget. Dette er filmer som definitivt aldri har vært nevnt i Oscar-sammenheng. Vi snakker om såkalte «exploitation»-filmer. Exploitation betyr utnyttelse, og denne typen filmer utnytter uhemmet publikums nysgjerrighet på det mildt sagt usedvanlige, både drømmer og mareritt.

Fantasien kjenner ingen grenser når det gjelder temaer for disse filmene, som er kommet sterkt fram i søkelyset takket være den amerikanske regissøren Quentin Tarantino. Som forhenværende ekspeditør i en videoforretning har han sett tusenvis av B-filmer av det mest obskure slag, fylt med nazisurfere, zombiedverger, kåte nonner, motorsykkelbander i LSD-rus, svarte mafiahevnere, sverdsvingende kvinner, hevngjerrige voldsofre, blodtørstige uhyrer og kvinnelige fengselsvoktere med enorme bryster og utpreget sadistiske tendenser.

I filmer som «Pulp Fiction», «Kill Bill», «Grindhouse», «Death Proof» og «Inglorious Bastards» bruker Tarantino bevisst elementer fra exploitation-filmer til å lage filmer som kan sees av et allment publikum. I motsetning til en del av rett-på-DVD-produktene fra Another World Entertainment, med titler som «SS Experiment Love Camp», «Gestapo's Last Orgy», «Rape of the Vampire», «Black Magic Rites», «Satan's Sadists», «The Pig Keeper's Daughter», «The Sinful Nuns of San Valentine», «Cold Eyes of Fear» og «Kvinnefengselet i bambushelvetet».

- Begrepet «exploitation» er komplekst, sier Kjell Runar Jenssen, filmviter som jobber ved Cinemateket i Oslo.

Folk legger mye forskjellig i begrepet. Felles for en del av regissørene som har lagd denne typen filmer, er at de ikke har vært ute etter å lage gode filmer. De har derimot skapt noe ingen andre ville våge fordi de håper å tjene penger på det. De beveger seg på sida av den offisielle kulturen. Fenomenet har egentlig eksistert siden filmens barndom.

- På hvilken måte ble filmene distribuert den gangen?

- Man reiste rundt med sirkustelt som ble satt opp ved siden av de offisielle kinoene. Etter hvert ble disse undergroundfilmene vist i burleskteatre, eller i et såkalt grindhouse - derav navnet på filmsjangeren - som spesialiserte seg på denne typen film. Og hadde de først begynt å vise alternative filmer, fikk de ikke lov til å vise vanlige filmer.

- Med «Hora» har Norge fått det som blir kalt nasjonens første «grindhouse»-film?

- Etter at filmens historie har vart i 110 år, er vi på banen. Jeg er overrasket over at «Hora» ikke har vakt større oppsikt. Hvis folk flest hadde sett den, ville de nok reagert. Men den er lansert uten at noe egentlig har skjedd. Kanskje er vi kommet så langt at det er vanskelig å sjokkere. Filmen er en utpreget rape & revenge-variant, i sporene etter filmer som «I Spit On Your Grave» og den svenske «Thriller». Men den er veldig dvelende en lang stund. Kreativiteten legges i oppfinnsomheten hovedpersonen viser når hun tar hevn. Men at hun skal gå naken omkring hele tida, er litt spesielt, for ikke å si spekulativt.

Regissøren Reinert Kiil er fra Hammerfest og har vært opptatt av film mesteparten av sitt liv. Han har vært produksjonsassistent på en rekke norske filmer og TV-serier, fra «Kautokeino-opprøret» til «Hotel Cæsar», dessuten lagd fire kortfilmer, før han langfilmdebuterer med «Hora». Han skal ha jobbet med i alt 130 produksjoner av forskjellig slag for å spare opp de 200 000 kronene filmen kostet å lage.

- Jeg føler at filmen skorter på mange måter, på alle mulige felt. Noen totalt med vilje, andre ikke, sier han i et lanseringsintervju. Innspillingen foregikk over ti dager, og det påstås at de involverte sov cirka 16 timer i løpet av denne tida. Scenene ble stort sett bare tatt opp én gang, og Kiil har lagt inn en god del personlige henvisninger. Blant annet gis en illusjon av at filmen kiler seg fast og at bildet brenner opp flere ganger, som en hilsen til ruklete bygdekinoframvisninger fra Kiils barndom. Her forteller han hvordan han fant hovedrolleinnehaveren.

- Vi måtte jo ha noen som var komfortabel med å være naken i store deler av filmen. Så det startet med at jeg gikk igjennom mange strippere, for jeg tenkte at vi måtte ha en som var veldig trygg på seg sjøl. Da det ikke funket, tenkte jeg at ok, vi får ta pornobransjen. Der fant jeg en del på nettet. Tok kontakt med et nettsted som het fetishdivas, og da tok Isabel kontakt tilbake.

Nakenhet er noe som går igjen i alt som heter exploitation. Og grøss.

- Sex og vold, gjerne i en blanding, sier Kjell Runar Jenssen. - Det er jo grenser for hvor mange tabuområder som fins. Mye vekt legges på å finne oppfinnsomme måter å drepe og plage mennesker på, som for eksempel i den nyere «Saw»-serien, som nå er oppe i seks filmer. De som lager slike filmer, bryter grenser fordi de finner glede i det.

- Av en eller annen merkelig grunn er svenske mykpornofilmer fra 1960- og 1970-tallet blitt populære igjen?

- Jeg tror det er mye nostalgi som ligger til grunn for at filmer som «Jeg, en jomfru», «Sommeren med Lena» og «Swedish Wildcats» dukker opp på DVD. I dag inneholder de ikke mer erotikk enn en vanlig kinofilm med 15 års grense. Men folk er interessert i en del av de skuespillerne som opptrer, for eksempel Christina Lindberg. Hun var litt av et sexsymbol i sin tid. Hun har jo også hovedrollen i «Thriller», en forløper for «Hora» og en film Tarantino har utpekt til en personlig favoritt. Bo Arne Vibenius, som regisserte den, hadde jo vært regiassistent for Ingmar Bergman og lagd en barnefilm som het «Hur Marie träffade Fredrik». Den satte ham i stor gjeld. Han fortalte meg at han lagde «Thriller» for å bli gjeldfri. Det lyktes han med.

- Lindberg er også med i flere japanske filmer, blant andre «Sex and Fury», som sies å ha inspirert Tarantino til «Kill Bill»?

- Det er riktig. Hun er fortsatt i media, men nå som Sverige største soppekspert.

Fra den ene soppen til den andre, kunne man si. Lindberg snakker fritt og åpent om filmkarrieren. I et intervju med DVD Times sier hun at hun forsøkte å «være litt seriøs når hun spilte ... å finne noe dypere enn bare å være naken».

- Men regissørene brydde seg ikke om det. De var bare opptatt av at jeg skulle ta av meg klærne og se uskyldig ut, sier hun.

Uansett, sammen med en rekke andre skuespillere som seinere har tatt steget videre, har hennes karriere fått en oppsving takket være Another World Entertainment, side om sier med filmer som «En kineser på sengekanten» (kinesisk), «Dirty Maria» (japansk), «Fantasm» (australsk), «Anne & Eve» (svensk) og «Uten truser i Tyrol» (tysk).

- Det er snakk om filmer som på en eller annen måte kan kalles kultfilmer, sier Kjell Runar Jenssen.

- Et alternativ til det man vanligvis ser på kino. Den andre siden av filmhistorien.

Men disse filmene er utvilsomt også en del av den.