Nord for Sinsen?

«Det er livsfarlig å investere nord for Sinsen-krysset.» Overhørt på Holmenkollbanen.

OVERHØRT

på trikken (en gang jeg forvillet meg på Holmenkollbanen): «Det er livsfarlig å investere i noe nord for Sinsen-krysset.»

For alle som har nynnet «På Karlsøy i Troms», sett Hålogaland Teaters «Det e' her æ høre tel» og tatt del i 70-tallsromantikken, lyder slikt selvsagt kynisk og rått. Men kynisme er ofte i nærheten av den brutale sannhet.

Jeg kom på replikken da kommunalminister Erna Solberg i går mottok innstillingen fra det såkalte Effektutvalget. Det ble i sin tid bedt av Stoltenberg-regjeringen om å måle effekten av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål.

UTVALGET

slår fast at det de fleste av oss oppfatter som distriktspolitikk, direkte myntet på distriktene, er «den smale» versjonen av begrepet. Det som imidlertid har størst effekt på utviklingen er «den brede regionalpolitikken». Derfor har utvalgsmedlemmene definert de politikkområdene (smale og brede) som har størst effekt for regional utvikling.

I KRYSTALLKLAR

NOU-prosa, og med kart, kurver og diagrammer, beskriver utvalget situasjonen, tendensene og den historiske utviklingen: I periferien er aldersfordelingen skjevere, der er færre i yrkesaktiv alder, der domineres arbeidslivet av bønder, fiskere, industriarbeidere og kommunalt ansatte. Befolkningstettheten er lav. Det er langt til sentrum. «I de siste 20 årene har utviklingen gått mot en sterkere polarisering mellom sentrum og periferi. Denne utviklingen har ikke gått like langt i Norge som i Finland og Sverige.»

I ETTERKRIGSTIDA

var nemlig gjenreising og modernisering i fokus her i landet. Staten var aktiv, bygde veier, la skinner, strakk telefonkabler. Distriktene hadde naturressurser, og «distriktspolitikken» var en del av industripolitikken. Kald krig og høye forsvarsbudsjetter bidro også til god fordeling av ressursene.

De siste tiåra har bildet endret seg. Satsingen har mer dreid seg om kommunal velferdspolitikk. Det har ført til at folk i distriktene i gjennomsnitt får 20000 kroner eller 30 prosent mer i statlige overføringer enn folk i sentrale strøk. Carl I. Hagen fikk vann på mølla og skjelte ut latsabber, unnasluntrere og alenemødre.

VERRE KAN DET BLI

. Forsvaret og Posten bygges ned. Arbeidsgiveravgiften skal opp. Tunnelfantomet Kjell Opseth er byttet ut med Markeds-Erna. WTO og EU gjør bønder til en utdøende rase.

Derfor tror jeg innstillingen med forsiktige motstrømsråd bare er et svakt knirk i en brems mot en ubønnhørlig avfolking.

NEI, SVARER ERNA.

Norge har bedre forutsetninger enn noen andre land for å holde hele landet i hevd. Vi har vei, skip og bane, råvarer og naturressurser, og ikke minst folk. Får vi bare ned kostnadene, lønningene, sytingen og kravene og innser at ikke alle kvinner kan jobbe i offentlig sektor, skal vi klare det, sier hun.

Jeg får spørre gutta på Holmenkoll-trikken om de setter penger på det.