Nord-Korea farligere enn Irak

USAs president George W. Bush ser fortsatt Saddam Hussein som hovedfienden. Nord-Korea er en større trussel, skriver tidligere utenriksminister Warren Christopher. «Min erfaring tilsier at vi ikke kan starte en krig mot Irak og samtidig opprettholde det nødvendige fokus på Nord-Korea og internasjonal terrorisme.»

LOS ANGELES: Det er alarmerende at Nord-Korea har gjenopptatt sitt atomvåpenprogram. Sammen med den fortsatte trusselen fra internasjonal terrorisme er dette en god grunn for president Bush til å legge mindre vekt på å angripe Irak og revurdere USAs prioriteringer.

Nord-Koreas gjenåpning av atomreaktoren ved Yongbyon gjør at landet i løpet av seks måneder vil være i stand til å starte produksjonen av flere atombomber. I motsetning til Irak. Nord-Korea er ikke bare kommet mye lenger enn Irak når det gjelder utvikling av atomvåpen, de har også langt bedre langdistanseraketter.

Hvordan skal man så takle denne situasjonen? Ethvert alternativ er farefullt med konsekvenser som kan bli katastrofale. Jeg var en av deltakerne i forhandlingene som førte fram til avtalen med Nord-Korea i 1994, som nå er brutt. Jeg er overbevist om at den nåværende krisen følges med årvåkenhet fra mest framtredende regjeringshold, inkludert presidenten selv. Det er også viktig å huske på at en løsning på det nordkoreanske spørsmålet vil medføre diplomatiske utspill sammen med Kina, Sør-Korea og andre land i området. Alt dette vil ta tid og energi og kreve full oppmerksomhet.

SÅ ER DET krigen mot terrorismen. Dødelige terrorangrep fortsetter rundt om i verden og forstyrrer roen i fjerntliggende områder, som Indonesia, Kenya, Jordan og nå sist Jemen, hvor tre amerikanske misjonærer ble skutt ned og drept mandag. Her i USA er vi fortsatt svært sårbare mot terrorangrep og sørgelig uforberedt på å takle konsekvensene. Vi kan ikke legge dette spørsmålet bak i køen.

Utenrikspolitisk er USA ikke i stand til å forholde seg til mer enn en krise av gangen. Som viseutenriksminister i Carter-regjeringen deltok jeg i forhandlingene om løslatelsen av 52 amerikanere som ble holdt som gisler i den amerikanske ambassaden i Iran. Jeg husker hvordan dette relativt begrensede dramaet overskygget alle andre saker i 14 måneder, inkludert den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. På samme måte konsentrerte vi oss på begynnelsen av 90-tallet så mye om Bosnia og Haiti at det kan ha tatt vår oppmerksomhet vekk fra Rwanda.

FORSVARSMINISTER Donald Rumsfeld kan ha rett når han sier at våre soldater er i stand til å føre to kriger på en gang. Men min erfaring tilsier at vi ikke kan starte en krig mot Irak og samtidig opprettholde det nødvendige fokus på Nord-Korea og internasjonal terrorisme. Alle som har arbeidet på høyt amerikansk regjeringsnivå, vet hvor vanskelig det er å få Det hvite hus til å konsentrere seg om annet enn dagens spørsmål. Det ser for eksempel ut som om den israelsk-palestinske konflikten nå blir behandlet på statssekretærnivå i utenriksdepartementet. På samme måte ser Afghanistan-spørsmålet ut til å få langt mindre oppmerksomhet enn det fortjener, til tross for at landet igjen kan bli et tilholdssted for terrorister.

Et amerikanskledet angrep på Irak vil overskygge alle andre utenrikspolitiske spørsmål i minst ett år framover. I løpet av de første månedene vil massemediene være fulle av reportasjer fra slagmarken, med en karakteristisk endimensjonal intensitet. Selv om de mest optimistiske spådommer om seier viser seg å holde stikk, vil vi i neste omgang få mer enn nok med å okkupere Irak og forsøke å skape et demokrati på grunnlag av landets oppsplittede grupper.

MED MINDRE president Bush sitter inne med etterretningsopplysninger om Irak som han ikke har offentliggjort, er trusselen fra Nord-Korea og internasjonal terrorisme langt mer overhengende. Det er ingen tvil om at verden vil bli bedre uten Saddam Hussein, men vi må innrømme at forsøkene på å fjerne ham nå vil avlede oppmerksomheten vår fra alvorligere trusler.

I Irak har vi et langt sterkere inspeksjonssystem enn vi hadde for bare noen få måneder siden. Av hensyn til våre forpliktelser overfor FN og våre allierte bør vi la denne inspeksjonen gå sin naturlige gang. Det dystre bildet av Iraks våpenkapasitet og hensikter kan bli mye klarere etter en tid med regelmessige og overraskende inspeksjoner, samt troverdige avhør av irakiske forskere.

I VÅRT konstitusjonelle system har presidenten rett til å prioritere i utenrikspolitiske saker. Når det gjelder Irak, har han fått Kongressen med seg. Ikke desto mindre vil spørsmålet om å starte en krig, enten den er forebyggende eller ikke, kreve et videre perspektiv enn et mulig positivt utfall.

Før president Bush gir ordre om et angrep på Irak, bør han nøye vurdere om en slik krig er det riktige for USA på nåværende tidspunkt. I lys av den siste utviklingen vil det være uklokt og uforsvarlig ikke å ta opp dette spørsmålet på nytt.

(c) New York Times, norsk enerett Dagbladet