I DAGBLADET

(29.6.) argumenterer direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI), Trygve G. Nordby, for fortsatt høy ikke-vestlig innvandring. Årsaken er at arbeidskraften innvandringen representerer, visstnok er en forutsetning for at det norske velferdssamfunnet skal kunne opprettholdes. At denne type vurderinger ligger langt utenfor UDIs ansvarsområde bekymrer åpenbart Nordby lite.

Nordbys samfunnsøkonomiske argumentasjon bygger imidlertid på gale premisser. En dynamisk markedsbasert økonomi som vår, vil nemlig kontinuerlig frigjøre ressurser til de områdene hvor vi har størst behov.

Det er med andre ord ikke tilbudet på arbeidskraft som avgjør hvorvidt vårt velferdsamfunn skal kunne videreføres, men hvorledes tilgjengelig arbeidskraft disponeres. Dagens arbeidsledighetstall bekrefter dette. Dersom Nordby ikke ser disse økonomiske sammenhengene, og fortsetter å rope på mer importert arbeidskraft, kan vi minne ham om at vi gjennom EØS-avtalen vil kunne skaffe oss den arbeidskraften vi til enhver tid skulle trenge, og det helt uten assistanse fra UDI.

ET ANNET VIKTIG

poeng er at et velfungerende velferdssamfunn også vil kreve et samfunnsmaskineri hvor innbyggerne er en integrert del av en helhet og hvor de føler tilhørighet. Her gjenstår det imidlertid svært mye, og utviklingen går dessverre i gal retning. Fordi de blir stadig flere, finner ikke-vestlige innvandrere lite behov for å delta i etablerte norske miljøer, og søker derfor i økende grad egne løsninger. De bor delvis segregert, de søker arbeid hvor de kommer i liten kontakt med etniske nordmenn, de etablerer eller søker til egne skoler og de henter sine ektefeller fra opprinnelseslandet. Samfunnsinformasjonen hentes primært fra opprinnelseslandet ved hjelp av satellitt-TV.