STØTTER HILLARY: Senator Bernie Sanders brukte den nordiske modellen som et forbilde for et framtidig USA da han forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat, skriver kronikkforfatteren. Her driver han valgkamp for Hillary Clinton i Wisconsin onsdag. Foto: NTB Scanpix 
STØTTER HILLARY: Senator Bernie Sanders brukte den nordiske modellen som et forbilde for et framtidig USA da han forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat, skriver kronikkforfatteren. Her driver han valgkamp for Hillary Clinton i Wisconsin onsdag. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Debatt: Velferdsstaten

Norden lykkes på tross av, ikke på grunn av, velferdsstaten

De nordiske landene kan nok først og fremst takke sin kultur for sine lange liv.

Meninger

Den politiske outsideren Bernie Sanders klarte nesten å slå Hillary Clinton i konkurransen om å bli Demokratenes presidentkandidat. Den uventet sterke oppslutningen Sanders-kampanjen fikk virker å være koblet til hans ønske om å introdusere en velferdsstat i USA som er tuftet på den nordiske modellen. Som han selv sa: «Jeg synes vi bør se til land som Danmark, som Sverige og som Norge, og lære av det de har klart å oppnå for sine arbeidere».

FORFATTER: Nima Sanandaji.
FORFATTER: Nima Sanandaji. Vis mer

Sanders er langt fra alene om å bruke den nordiske modellen som et forbilde for et framtidig USA.

Ezra Klein, redaktør av den nye liberale websiden Vox, har forklart at «både Clinton og Sanders vil gjøre USA mye likere Danmark – de vil begge innføre generøse fødselspermisjoner, la myndighetene prute ned prisene på medisiner og styrke det sosiale sikkerhetsnettet».

Det kan være liten tvil om at bade nåværende og tidligere demokratiske presidenter deler denne visjonen.

Det er ikke vanskelig å forstå den amerikanske venstresidens beundring for den nordiske modellen. Norge og de andre nordiske landene kombinerer en relativt høy levestandard med lave fattigdomstall, lang levetid og en egalitær inntektsfordeling – alt den amerikanske venstresiden ønsker seg for sitt eget land.

Men det virker å være et enkelt faktum som har forbigått dem som idealiserer det nordiske sosialdemokratiet. De nordiske landene oppnådde ikke økonomisk og sosial suksess ved å introdusere en sterk velferdsstat finansiert av høye skatter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De oppnådde sin suksess i en periode hvor de kombinerte en liten statlig sektor med frimarkedspolitikk. Velferdsstaten ble introdusert etter dette. Dette er temaet jeg undersøker i min nye bok «Debunking Utopia – Exposing the myth of Nordic Socialism».

For å gi et illustrerende eksempel; det er vanlig I USA å hevde at befolkningen i Norden lever lenger enn befolkningen i USA fordi de har en mer velutviklet velferdsstat. Og det er riktig at nordmenn lever 2,6 år lenger enn amerikanere.

Men la oss ikke glemme at fram til 1960 hadde Norge og andre nordiske land små offentlige sektorer. Fram til dette var ikke skattetrykket i Norge noe høyere enn i USA. Men selv da de hadde små offentlige sektorer levde befolkningen i de nordiske landene lengre liv. I 1960 levde faktisk nordmenn 3,6 år lenger enn amerikanere. Forskjellen mellom levetiden I USA og Norge – og de andre nordiske landene – har altså sunket siden disse landene introduserte sine sterke velferdsstater.

Livslengde og barnedødelighet er vanlige måleenheter for velferd, og disse kan studeres ved å bruke både moderne og historiske data.

De nordiske landene topper listene om man bruker disse målene. Men for begge mål lå de nordiske landene enda bedre an før de rundt 1960 etablerte sine velferdsstater. Høyt skattetrykk er helt tydelig ikke forklaringen bak den nordiske helsesuksessen.

Realiteten er at de nordiske landene nok først og fremst kan takke sin kultur for sine lange liv.

I generasjoner har de nordiske folkene spist sunt, gått turer i skog og fjell og tatt vare på seg selv. De oppnådde dermed sin suksess hva helse angår før velferdsstaten gjorde sitt. Det er derfor ikke noe paradoks at Island – som har den mest unike kulturen I Norden, samt den minste velferdsstaten – har høyest gjennomsnittlig levealder, mens Danmark – som har høyere skattetrykk, men hvor folk konsumerer mer alkohol og tobakk – har den laveste.

Kultur heller enn politikk er grunnlaget for mye av den nordiske suksessen.

Det som muligens vil komme som en overraskelse på sosialdemokratiets beundrere, er at den høye inntektslikheten i de nordiske landene også kan finnes før velferdsstatens utvikling. De svenske økonomene Jesper Roine og Daniel Waldenström forklarer blant annet at «mesteparten av senkningen av ulikhet [i inntekt i Sverige] skjer før velferdsstaten blir ekspandert, og i 1950 er andelen av inntekt som går til de øvers te lag lavere enn i andre land».

En nylig utgitt undersøkelse fra Anthony Barnes Atkinson og Jakob Egholt Søgaard konkluderer med det samme hva Norge og Danmark angår.

Vi kan også ta en titt på nordisk-amerikanere, en gruppe som kombinerer den nordiske kulturelle suksessen med amerikansk kapitalisme. Vi vet at det til en stor grad var de fattige i Norden som seilte over Atlanterhavet for å starte nye liv.

Likevel har altså nåtidens dansk-amerikanere hele 55 prosent høyere levestandard enn dansker i Danmark. For svensk-amerikanere er tallet 53 prosent. For finsk-amerikanere er tallet enda høyere: 59 prosent. Og selv om norsk-amerikanere mangler oljerikdommen I Norge, så har de tre prosent høyere levestandard enn sine kusiner på andre siden av havet.

Enda mer utrolig er det kanskje at nordisk-amerikanere er sosialt mer suksessfulle enn sine kusiner i Norden. Andelen som ikke fullfører påbegynt videregående skole i Norge er nesten 20 prosent; for norskamerikanere er det bare fire prosent.

Noe av forskjellen utgjøres utvilsomt av at immigranter til Norge strever med skolegangen. Uansett er det klart at nordmenn som ikke lever i en sterk velferdsstat er suksessfulle.

For å gi et annet eksempel: andelen fattige norskamerikanere er bare på en tredel av gjennomsnittet for den amerikanske befolkningen som helhet.

Topp-politikere i USA og andre deler av verden har god grunn til å beundre de gode sosiale resultatene man finner I Norden. Men disse resultatene ble altså oppnådd før de store velferdsstatene ble etablert, og er mer knyttet til dype, kulturelle institusjoner.

Dette er en lærdom man bør ta med seg. Som jeg forklarer i «Debunking Utopia», så ble mye av den økonomiske og sosiale suksessen man finner i Norden oppnådd i en periode hvor frie markeder og lave skatter ble kombinert med begrensede velferdsmodeller.

Velferdsstatens ekspansjon er skjedd samtidig med et fall i arbeidsetikk og en stigende grad av velferdsavhengighet. Kanskje det finnes gode grunner til å føre en dyp debatt om den nordiske sosiale suksessens røtter og om grensene for hva en sosialdemokratisk velferdsmodell kan oppnå. En slik debatt er uten tvil nødvendig i USA, og antakeligvis også i de nordiske landene selv.

Sanandaji er en svensk forfatter med kurdisk bakgrunn. Oversatt av Espen Goffeng.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook