Norden trenger euro

EURO: Det er i krisetider man trenger tydelig politisk lederskap. Finanskrisen gjør at de nordiske landene må revurdere sitt forhold til eurosamarbeidet. Rapporten som ble lansert på Nordisk Råds møte om finanskrisen på Island forrige helg viser dette tydelig. Spørsmålet er om de nordiske statslederne tør ta debatten, eller om prestisjetap i tidligere folkeavstemninger vil kneble en særdeles viktig og nødvendig debatt? Rapporten fra Christian Ketels ved Harvard Business School og Handelshøyskolen i Stockholm er klar i sin tale. De nordiske erfaringene under finanskrisen tilsier at det eneste fornuftige nå er å ta en omkamp om deltakelse i eurosamarbeidet. Hvis dagens krise forsterkes, vil beskyttelsen gjennom en større valuta gi betydelige fordeler for de nordiske landene.

Da de nordiske statsministerne ble spurt av EUobserver om å uttale seg om rapporten, var det en handlingslammet gjeng som snakket. Alle, bortsett fra Islands statsminister, viste til gamle folkeavstemninger, og avviste muligheten for å reise spørsmålet på nytt. Danske myndigheter forholder seg til en satt tidsramme, en ny euroavstemning skal avholdes i 2011. Den svenske regjeringen omtaler euroavstemningen i 2003 som en «tiårsdebatt», og ønsker derfor ikke å reise spørsmålet før tidligst i 2013. Svenskenes holdning er i beste fall urovekkende med tanke på utviklingen i svensk industri og den svenske kronas kraftige fall den siste tiden. Mest kneblet av de nordiske statslederne var imidlertid sosialøkonomen Jens Stoltenberg. Han hostet opp følgende politiske og visjonære kamprop som tilsvar til ekspertenes konklusjoner: «Vi tapte en folkeavstemning om EU, derfor er det ikke på agendaen nå». En slik avvisende holdning kan aksepteres i gode tider, men når norsk industri står på randen av kollaps, krona svinger mer enn på 15 år og oljeprisen faller som en stein, er ikke dette godt nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ketels-rapporten understreker betydningen av at små økonomier er åpne mot verden. Samtidig må det være rom for å diskutere ulempene ved åpenhet - og hvordan man best kan innrette seg mot de konsekvenser åpenhet skaper. Når regionale eller internasjonale markeder stamper i motbakke eller kollapser, er det de små valutaene som rammes hardest. Derfor kan små land tjene mye på å bli med i eurosamarbeidet. Det fjerner valutasvingninger og dermed valutarisiko. I tillegg får landet et regionalt rammeverk å hente støtte fra i krisetider. Rapporten går hardt ut mot dem som hevder at eurodebatten bør skyves under teppet under finanskrisen, og går så langt som å kalle det for dumskap å ikke ta debatten. Dagens krise tillater ikke at gamle prestisjesaker hindrer nordiske politikere i å diskutere hvordan Norden best mulig kan innrette seg i forhold til framtidige kriser. For sagaøya Island er eurodeltakelse helt avgjørende for å komme seg på fote igjen. Men også for land som Norge, Sverige og Danmark, er det på tide at man begynner å se på dette spørsmålet på nytt. Norden hadde stått bedre rustet til å møte en framtidig krise om vi alle hadde fulgt Finlands eksempel og blitt både EU og euromedlemmer. Det handler tross alt ikke om symbolpolitikk, men om tusenvis av arbeidsplasser i industri og annen eksportnæring i hele Norden.

Det siste man trenger nå er dogmatiske forbud mot ulike politiske løsninger. I Norden er det heldigvis lang tradisjon for pragmatiske løsninger på tvers av de ideologiske skillelinjene. For eksempel bruker samtlige regjeringer både skattelette og aktive krisepakker for å bøte på krisen. De norske selvmordsparagrafene i EU-spørsmålet strider radikalt mot denne tradisjonen. Det å hevde at uansett hvordan verden utvikler seg i løpet av de kommende fire år så er EU-søknad feil, er et kortsiktig frieri til marginale grupper av kjernevelgere i Nei-partiene. Ansvarlige politikere i både nåværende Ja- og Nei-partier bør kunne enes om at framtidige regjeringsplattformer ikke skal bestå av dogmatiske forbud mot enhver form for EU-debatt. Behovet for en eurodebatt nå under finanskrisen illustrerer til de grader hva absurditeten i en slik autopilotparagraf er. I verste fall kan man få en situasjon der regjeringen, midt under en økonomisk krise, må sprenge seg selv der den burde ha tatt ansvar og styrt.