Nordens nye giv

VENEZIA (Dagbladet): «Give a silent message» - strofen står i hvitt på et blått banner mot det grønnlige lagunevannet ved holdeplassen for vannbussen utenfor Giardini-parken, men innenfor det klassiske biennaleområdet veksler kunstens meldinger mellom det strømmende stille og særdeles støyende.

Knut Åsdam - årets norske utstiller - har valgt det lavmælte leiet med sitt arkitektoniske inngrep i Sverre Fehns nordiske paviljong. Der har den 30-årige og New York-bosatte multikunstneren installert to svære pleksiglassrom, som ruger mørkstemt under det sildrende middelhavslyset i det ellers så modernistisk åpne miljøet av betong og glass. I det ene leder Åsdam publikum gjennom en smal, urban passasje og inn i sin dunkle natthage, som han kaller «Psychastenia: The Care of The Self» («Psykisk svekkelse: Selvets beskyttelse»).

Busker og jord

Denne kunstige beplantningen er anlagt med tonnevis av jord og lokale buskvekster, og den tilhyllete vegetasjonen har selvsagt en langt mer beskjeden størrelse enn de velkjente kjempetrærne - som vokser opp gjennom taket i Fehns så viden kjente 60-tallsarkitektur. Med bare fem prosent sikt til det høylytt myldrende livet utenfor (og omgitt av eimen fra jorda, de duftende plantene, og andre besøkende som anonymiserte silhuettskikkelser), går publikums prat over i hvisking, og andre sanser skjerpes. Man blir forsiktig utforskende i forhold til personer og sted, og hensatt til stemninger som i en nattlig transitt-tilstand. Det innesluttete avbrekket fra et tempo i trav ute i publikumsparkens folkehav går også over i lystpreget ro ved å betrakte folk på utsiden gjennom de visuelt dempende glassveggene - uten selv å bli sett.

Åsdams arkitektoniske grep - som han tidligere så suverent demonstrerte med sin korridor til komplekset av intime videokabiner på fjorårets «Momentum»-utstilling i Moss - intonerer også overgangen fra dagslys til avblendet videorom i den finske prisvinneren Eija-Liisa Ahtilas «Trøste-tjeneste». Hennes halvtimes filmatiske familiedrama over en skilsmissesituasjon folder seg fysisk ut som en todelt veggprojeksjon, og skiftene mellom detaljer og overblikk på historien om den sorgtunge separasjonen går dypt emosjonelt. De unges samlivsbrudd endrer ikke bare fokus mellom paret, familieterapeuten og barnet, som fysisk pendler fra mor til far som det lekende og levende bindeledd. Sekvensene leder også fra det sosialt realistiske interiøret hvor samtalen finner sted, og over i surrealistiske scener med dødsfantasier og drømmeaktig identitetsoppløsning.

Foto-traumer

Kurator John Peter Nilsson har hatt regien og satt samletittelen «Fortellingens slutt» på sitt fellesnordiske prosjekt, hvor samspillets siste aktør er svenske Annika von Hauswolff. Hennes tidligere så ladete fotografiske iscenesetting av kvinner i en voldelig verden går nå tematisk over i bilder på traumatisk isolasjon og en eksistensiell balansesituasjon - men taper sin uhygge ved at de tipper for sterkt over mot absurdistisk akrobatikk. Samlet gir likevel denne mørke nedstigningen mot millenium - og motsvaret til myten om «The Nordic Light» fra forrige sekelskifte - et signal om en fornyelsens styrke i den grenseløse nordiske kunstens 90-tall.

Trioen er langt å foretrekke framfor dansken Peter Bondes buldrende bilbaneinstallasjon i nabopaviljongen, som også bryter foreldete nasjonsgrenser i sitt samarbeid med Jason Rhodes fra USA. De to - og flere andre kunstnere - lever ut guttedrømmen på en mini-racerbane i California, som videreformidles via video i det overfylte utstillingsrommet. Tidstypisk gir mylderet av sponsormerker over de små, utstilte karosseriene et 90-tallsekko av pop-estetikken hos 60-åras Robert Rauschenberg, men da han brukte lyd, var det ikke øredøvende motorstøy fra frieksos.

Kvinner i uniform

Derimot fungerer flyduren på en langt mer integrert måte i danske Simone Aaberg Kerns malte galleri av kvinnelige bombeflygere fra siste verdenskrig, som inngår i hovedkurator Szeemanns hovedutstilling - og lettet i toneleie da dagens bombere ble kommandert stående på Aviano-basen i Nord-Italia. Szeemann valgte også Torbjørn Rødland i sitt utvalg av unge, og nordmannens kjente fotografier av mannekenger ikledd politiuniform ute i ulike landskap henger her utendørs på det gamle marineområdet Arsenale i monumentalutgaver på vinyl. I samme postmilitære terreng står den internasjonale islendingen Olafur Eliassons labyrintkonstruksjon i metall, mens svenske Ulf Rollof gjør en imponerende figur i den gamle Arsenale-kinoen - et eldorado av kreativ vilje i en arkitektonisk umiskjennelig atmosfære av Cinema Paradiso.