Nordens nye kunst-landskap

Øresundsbrua mellom Danmark og Sverige har også resultert i en kunstnerisk brubygging, som strekker seg langt ut over regionens grenser.

ØRESUNDSREGIONEN (Dagbladet): På toget over Øresundsbrua finner jeg Jan Svennungsons «Konst och arkitektur i Københalmö». Tittelen harmonerer med kunstnerens fantasifulle forening, i farge og strek, av bymiljøene på hver side av sundet, og «take away»-boka er et av mange eksempler på hvordan prosjektet Kulturbro 2000 strekker nye forbindelseslinjer mellom Sjælland og Skåne. Det nye dansk-svenske kunstlandskapet når langt ut over Københavns og Malmös bygrenser, og man møter også kunst om bord i Scandlines-ferjene som går i skytteltrafikk mellom Helsingborg og Helsingør. Det kan ta sin tid å oppdage Nedko Solakovs små arbeider på den korte sjøturen, men veien over vannet er også bindeledd mellom avdelingene av utstillingen «Waterfront».

Bulgareren inngår - sammen med blant annet video fra norske Anne Katrine Dolven - i et internasjonalt lag av utstillere i de to byene, som markerer at perspektivet for Kulturbro 2000 går lenger enn den gjensidige synskontakten mellom de nordiske regionene.

Louisiana leder an

Den ambisjonen har Louisiana-museet rett sør for Helsingør alltid stått for, og museet er nå en av støttepilarene for det kulturelle brustrekket med den nyåpnete kjempemønstringen «Visjon og virkelighet - forestillinger om det 20. århundre». Her kontrasteres den historiske avantgardens utopiske framtidssyner med seinere visjonsskapere og kunstnere med kritisk-reflekterende tilbakeblikk. Det er blitt spennende og tankevekkende konstellasjoner mellom høyspente himmelstormere, meditative metafysikere og revolusjonære praktikere, satt opp mot arkitekturens nye dekonstruktører, computerbasert og interaktiv samtidskunst.

Den italienske futurismens fascinasjon for fart, teknologi og vold fikk forunderlig nok et av sine ikoner i Giacomo Ballas maleri av de filmatisk formete beina til en sosietetsdame med skjødehund i bånd.

Tysklands Bauhaus-kunstnere og Sovjet-avantgardens modeller av et nytt mentalt og sosialt rom sprengte seg ut over de tradisjonelle mediene. De resulterte på 20-tallet i Oscar Schlemmers «Triadiske ballett» og Proun-installasjonen av El Lissitsky. Med slike kunsthistoriske tungvektere innenfor Louisianas ledige arkitektur oppleves ikke bare den kreative energien hos pionerene. Her fins også et ideenes reservoar som innbyrdes ulike etterfølgere har forholdt seg forskjellig til. Det gjelder både danske Werner Pantons sjenerøse fantasilandskap fra 1970, og Toyo Itos simulerte og grenseløst flytende lysrom. Eller ta palestinsk-engelske Mona Hatoums foruroligende «Light sentence» fra 1992, med maktens overvåkende øye som en permanent pendlende lyspære innenfor en brutal burkonstruksjon.

Hvitt

Rooseum i Malmö har lagt seg i samme tidsmessige bane som Louisiana, men holder seg innenfor en smalere kunsthistorisk ramme på utstillingen «Uskyldens århundre - den hvite monokromens historie».

Denne fargemessig asketiske siden ved avantgardens og seinere tiders maleri møter ofte ironi. Rooseum tar også den utfordringen ved å legge lista så høyt at selv den mest skeptiske publikummer burde gå derfra med inntrykket av et sammensatt nivå på den hvite fargens eksponenter. Likevel fordrer mønstringen at man innstiller øyet på en helt annen bølgelengde enn det blikk som begjærer det umiddelbart slående og spektakulære. For modernisten Malevitsj - som er representert med en liten gipsmodell for utopisk arkitektur - var den hvite fargen både et billedmessig nullpunkt og begynnelsen på en ny sosial og spirituell æra i 1918. Italieneren Piero Manzoni innså 40 år seinere at avantgardens uskyld var gått tapt, og i hans hvite «Akrom» er både fargen urein og lerretet rynket.

Likevel kan to kunstnere av i dag, iransk-engelske Shirazeh Hoshiari og igjen Anne Katrine Dolven, la hvitt bli fellesnevneren for kroppslig nære, skjørt vibrerende og lysskimrende lerreter. Mer enn 50 utstillere viser til dels overraskende posisjoner i det nyanserike, hvite feltet.

Mangefasettert

Det er ikke mer enn en god spasertur fra Rooseum til Malmö Konsthall, men Peter Greenaways enorme installasjon «Flying over Water» befinner seg i en helt annen opplevelsessfære. Den britiske filminstruktøren (bak blant annet suksessen «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker») er utdannet maler, men anvender mye mer enn pensler i sin personlige fortolkning av Ikaros-myten. Det fosser i mekanisk styrte vannfall, slår og suser fra store og mindre propeller, mens stadige skiftninger fra et innfløkt lyd-/lysmaskineri sørger for en kontinuerlig strøm av andre audiovisuelle effekter i det ellers mørklagte og ombygde utstillingsrommet. Greenaway lager en på alle måter mangefasettert og teknisk imponerende framstilling av Ikaros, som den første flygeren og det første offer for en flyulykke. Den mytologiske heltens overmot og fall har også sine paralleller i kunstens kapittel fra det forrige århundre. Men den egensindige britens appetitt på scenografiske effekter og encyklopediske referanser går for vidt.

Virkemidlenes mengde og regi av egen fantasi gir knapt rom for publikums forestillingsevne. Slik blir Greenaway mer dirigent enn brubygger.