Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nordgarden

Blå stemninger og jazzy tilnærming.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Det er noe gammeldags over plata til Terje Nordgarden (28) fra Hamar, men på en fin og positiv måte. Han ga ut sitt første album i Italia, og har de to-tre siste åra jobbet for å bygge opp en karriere i Norge. Kontraktsproblemer og en cyste på stemmebåndet har ikke akkurat framskyndet prosessen, men nå er han klar. To av sangene på hans «norske» debut er tilegnet Elliott Smith og Jeff Buckley, og det gir noen av dere noen referanser. De er dessverre begge døde, men artister som Nordgarden forvalter arven og tar den videre. «A Brighter Kind Of Blue» er strippet til et minimum. Tittellåta åpner med Peder Øiseths lyriske trompet og Nordgardens akustiske gitar og lune stemme. Det er dristig å gå så primitivt ut, men sangene har styrke nok til å tåle det. Pete Hanafins fele, fine harmonier - og fraværet av trommer - understreker også den fine stemningen under Nordgardens ofte personlige historier. På en jevnt god plate er såre «My Father The Sailor» og «What Would Ol\' Bob Say?» aller best, svennestykker i effektiv, naken låtarrangering.