ISLANDSK FOKUS: Armory-messas samlingspunkt var omkring baren der den islandske kunstneren Ragnar Kjartanssons lysverk Scandinavian Pain (Neon) (2006-2012) var installert. Verket ble kjøpt inn av Moderna Museet I Stockholm under messa. Foto: Shaun Mader/Armory Show
ISLANDSK FOKUS: Armory-messas samlingspunkt var omkring baren der den islandske kunstneren Ragnar Kjartanssons lysverk Scandinavian Pain (Neon) (2006-2012) var installert. Verket ble kjøpt inn av Moderna Museet I Stockholm under messa. Foto: Shaun Mader/Armory ShowVis mer

Nordic Focus på kunstmessa Armory Show i New York.

Men ikke alle de nordiske deltagerne løste debuten i pengemaskineriet like elegant.

NEW YORK (Dagbladet): Utenfor inngangen til The Armory Show ved Hudson-elvas bredd bringer et rullende fortau av gule taxier samlere, gallerister, kunstnere, pressefolk, kjendiser og publikum til årets utgave av den omfattende kunstmessa. I år er det 228 utvalgte gallerier som viser seg fram.

Intensiteten og lydnivået er høyt inne i de store salgshallene på Pier 92 og Pier 94. Ved VIP-loungen omfavner Michael Stipe (en vant besøker) samlerfavoritten Terence Koh, og Björk svever forbi med sitt overjordisk elegante entourage. Armory handler om show like mye som om kunst.

De siste dagene har en rekke kunstbegivenheter satt sitt preg på New York. 11 ulike messer har funnet sted, dels søsterarrangementer og dels konkurrenter, med Armory som den tyngste aktøren - I hvert fall størrelsesmessig. De siste åra har messa slitt i motvind og blitt ansett som klart mindre viktig enn Frieze Art Fair i London og Art Basel både i Basel og Miami.

I år er presset ekstra kritisk ettersom Frieze i mai debuterer med sin egen, mye omtalte New York-utgave. Både kjøpere og gallerier sies å hoppe bukk over Armory og vente på den britiske gjesten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Å være kunstner på messe er som å se sine foreldre ha sex, sukket min kunstnervenn i hallens pustehull, kaffebaren: det som skjer i galleristenes avlukker er nødvendig for kunstnerens eksistens, men likevel ikke noe vakkert syn for den som er vant med å kunne befatte seg med tenkning og atelierproduksjon og være skånet for den skamløst profittorienterte markedsdelen.

En kunstmesses ryggrad er de kommersielle galleriene som, om de er heldige og blir antatt, betaler opptil sekssifret for å få disponere en salgsbås. Helst skal galleristen snakke seg til godt salg fra båsen og dekke utgiften. Men enhver konkurransedyktig messe har i dag faglig troverdighetsbyggende sideprogrammer som skal mildne den beske smaken av kjøp-og-salg.

Avlaten tar gjerne form av kuraterte fløyer, storslagne bestillingsverk (commissions) og debatter, og her veier unge aktører tungt. I denne kategorien hører Nordic Focus hjemme, en hel fløy med bare nordiske gallerier.

Tidligere år har Berlin og Sør-Amerika fått samme oppmerksomhet. Når Norden nå sto for tur, ble utvalget av deltakere satt bort til Jacob Fabricius, en vel ansett kurator ved Malmö Konsthall.

Armorys offisielle motivasjon for valget av Norden arter seg som en erkeamerikansk, ugjennomtrengelig vegg av panegyriske adjektiver om vår hjemlige scene, mens onde tunger sier at det i økonomisk usikre tider var smart å satse på samarbeid med en region der det finnes trygge penger.

Uansett var 19 nordiske gallerier på plass i en svært livlig og velbesøkt egen fløy. Her hadde Fabricius også med stort hell satt sammen en uhøytidelig bukett kunstneriske bidrag under overskriften «Posters, Souvenirs and Other Stuff» i den langstrakte midtgangen, der publikum kunne sitte ned og fordype seg i trykksaker, plakater, penner og andre småartikler, alle laget av kunstnere og ment som gratis gaver.

PÅ STAND: Sverre Gullesen fra Galleri D.O.R. på Armory-messa. I bakgrunnen verker av Michel Auder, Marte Johnslien og Sigmund Skard. Foto: Johanne Nordby Wernø
PÅ STAND: Sverre Gullesen fra Galleri D.O.R. på Armory-messa. I bakgrunnen verker av Michel Auder, Marte Johnslien og Sigmund Skard. Foto: Johanne Nordby Wernø Vis mer

Det nordiske var til stede også i paneldebattene, der Gunnar Kvaran fra Astrup Fearnley-museet og kurator for neste Lyon-biennale og Erlend Hammer, Dagbladets kommentator og konstituert redaktør for Kunstkritikk, var blant dem som forsøkte å skape lommer av refleksjon midt i sirkuset.

De fleste av de nordiske galleriene er unge kommersielle aktører. Med ett unntak (galleriet Christian Torp) driver de norske deltakerne derimot ikke næringsvirksomhet, men er nonprofit.

Det skjeve utvalget - bare fra Oslo, nesten bare kunstnerdrevet i kontrast til de andre landene, og (med noen unntak) med en romantisk badboy-slagside - kan vitne om at den ellers troverdige Fabricius har stolt på en for snever krets tipsere i sin utvelgelse.

Norge skal være stolt av sin kunstnerdrevne scene, men spekteret av norske visningssteder er heldigvis mer variert enn bildet newyorkerne fikk denne helga.

Dortmund Bodega, Noplace og D.O.R. løste utfordringen med å presentere ikke-kommersiell virksomhet i en salgsmesse svært forskjellig, og det sistnevnte kollektivet kom suverent best ut. Et visningssted som Dortmund Bodega har mottatt hundretusener i statsstøtte som nonprofit og kunstnerdrevet.

De ble invitert av messa, samt raust støttet av det norske konsulatet, på ditto grunnlag. Da er det et feilgrep å ikke rendyrke den markedsuavhengige identiteten, men heller fantasiløst posere som kommersiell aktør. Det ideologitunge imaget som «autentisk», uavhengig underdog skurrer i kombinasjon med fokuset på salg.

Til alt overmål benytter man ikke sjansen til å utelukkende fremme andre kunstnere, comme il faut, men selger bondsk og blindt innehavernes egne verker. Disse umusikalske grepene indikerer at Armory-sjansen ville vært bedre utnyttet av andre.

Sverre Gullesen, Kristian Ø. Dahl og Steinar Haga Kristensen i D.O.R. demonstrerer en annen holdning. Deres gjennomarbeidede messekonsept ble gjenstand for mye positiv oppmerksomhet: alle deres deltakende kunstnere hadde bare levert skrevne instruksjoner til verker, som galleristene så utførte fysisk på hotellrommet.

Resultatet av denne strukturelle intervensjonen var til salgs, men symbolsk mer enn med tanke på vinning, med en finurlig utformet kontrakt som både refererte til konseptkunstens historie og tjente som en smart refleksjon over den paradoksale situasjonen å være ikke-kommersiell på salgsmesse.

For øvrig er det pinlig og passé med en så mannstung norsk representasjon som de fire galleriene står for. Dette kan vanskelig unnskyldes med annet enn at Fabricius' hastverkskuratering favoriserer de som roper høyest, og at det er en mannstung osloscene som har tviholdt på den roperten de siste par åra.

Bevisføring for at kvinner leverer like sterk - og salgbar - kunst som menn burde være unødig.

Men da oslogalleriet Standard, en aktør med betydelig definisjonsmakt, viste seg fram på Art Basel Miami før jul, var det med bare kvinnelige kunstnere på lista.