Nordirsk kunst i konflikt

STAVANGER (Dagbladet): Billedkunsten kan ikke konkurrere med medienes krigstyper om at nordirske barn bombes og brennes til døde av terrorister, som søker å kamuflere samme morderiske strategi bak meningstomme grønne og oransje signalfarger.

Likevel viser Belfast-malerne på utstillingen «Art beyond Conflict» i Stavanger Kulturhus at de - tittelen til tross - verken kan eller vil søke seg bortenfor den blodige konflikten i Ulster-regionen.

De åtte malerne - som befinner seg aldersmessig fra 60 til midt i 30-åra - er eksponenter for et medium som tradisjonelt og temporært står sterkt hos nordirske kunstnere. Mange katolske kolleger forlot tidligere atelieret til fordel for et utendørs veggmaleri, med mobiliserende målsetting i den politiske kampen mot britene og for kulturell bevisstgjøring om de irske røttene. Slike billedmessige budskap fins fortsatt på gavlene, men formuleringene av en identitet har blitt et individuelt prosjekt på lerretet med en annen kompleksitet enn i de kollektivt rettete og parolepregete veggmaleriene.

Bak mytene

Jack Pakenhams svære, rammeløse lerretsflak har dimensjoner som knytter dem til gavlenes bilder, men han skyr enhver hang til forenklende polarisering og endimensjonal romantisering. I sine allegoriske og metaformettete framstillinger søker han seg bak mytene, og avdekker aktører som gjennom sine maskespill vekselvis manipulerer og forstiller seg fra omgivelser hvor angst og destruktive krefter rår. Disse motsetningene forplanter seg til det oppbrutte og ustabile billedrommet, hvor den fysiske usikkerheten ved provisoriske og kulisseaktige elementer settes opp mot det truende nærværet av fengselsmurer, skafott og utbrente hus. Koloritten er like lite formildende fra Pakenhams hånd, med farger som gjennomgående brytes av skittent grått.

Usikkerheten i urbane omgivelser - som strekker seg ut over dramatisk stengte getto-områder og gater lik åpne slagmarker - trenger inn i det maleriske stoffet i David Crones fragmentariske bilder og Mickey Donnellys «Belfast-serie». Crone lar løsrevne hender og bortvendte hoder støte fram og svinne bort som stakkåndete tegn for aggresjon og fremmedfølelse, og drives ut i billedmargen i en mørkstemt koloritt eller med farger grelle som gatelys. Knuten er en talende figur for den låste konflikten hos Donnelly, som ellers opererer over et malerisk repertoar med furete billedflater i forvitring, sildrende oppløsning og lerretsbiter over stenk av farge som minner om størknet blod under bandasjer.

Kart

Belfast-boerne har under de britiske sikkerhetsstyrkenes nesten 30-årige nærvær fått formet en tilværelse som både er innskrenket og kontrollert, med deler av byen hemmeligholdt og unndratt innsyn. Michael Minnis projiserte kartbilder over aluminiumsgrunn - som baseres på offisielle luftfotografier - vitner om dette, der han lar militærsensurens utraderte kvartaler med bygninger «av sensitiv natur» (fengsler, overvåkingssentraler o.l.) stå som utsparete eller utskårne felter. Den visuelle strukturen med de annullerte områdene kan minne om komposisjonen innenfor en ren formalistisk abstraksjon, men her taler dobbeltheten i klartekst som maktspråk.

Makten har også religiøse fortegn i Nord-Irland, og Rita Duffeys maleri «Dancing» handler om å løsrive seg fra tradisjonsbånd som den sjeldent konservative grenen av den katolske kirke står for på øya. Hos den frontalvendte pikeskikkelsen i det traumatisk trykkende rommet, finner beina en rytme som frigjør seg fra de statiske og tunge løveføttene på familiebordet bak henne, mens små Maria-figurer er brakt ut av spill og står som svaiende brikker på gulvet. Duffeys danser viser kanskje mot et optimistisk utslag av den uroen, som setter seg gjennom hos malere som så tydelig er formet av konfliktenes bybilde i Belfast.