Nordirsk storverk

Jeg skulle ha gitt mye for å slippe å skrive noe om Seamus Deanes roman «Å lese i mørke». Det er lenge siden jeg følte meg så hjelpeløs som bokanmelder. Hvordan beskriver man sin elskedes ansikt for en fremmed?

Seamus Deane:
«Å lese i mørke»

Oversatt av Linn Øverås
Gyldendal
238 s. Kr 328

Jeg kunne ha skrevet at boka har fylt meg med uforklarlig lykke og uforklarlig sorg. Nærmere sannheten kommer jeg sannsynligvis ikke.
Og her sitter jeg altså, og ser ingen annen utvei enn å si det som det er: Jeg finner det vanskelig å si noe som helst om «Å lese i mørke». Ethvert forsøk på å gi en beskrivelse av denne leseropplevelsen har endt i svulstige ha-stemte vendinger. I en slik situasjon er det fristende å søke tilflukt i et handlingsreferat krydret med panegyriske floskler, og i løpet av lesingen dannet det seg en pen liten bunke med lapper fulle av notater. Men når jeg nå ser på disse på nytt, føles alle stikkordene og kommentarene temmelig innholdsløse og overflatiske, nærmest løgnaktige. Det følgende får dermed leses som et egentlig oppgitt forsøk på å utføre min oppgave, og man får ha meg unnskyldt min utilstrekkelighet.

Debutroman


Seamus Deane har utgitt flere lyrikksamlinger, og underviser i litteratur både i Dublin og i Indiana, USA. Han er født i grensebyen Derry i Nord-Irland i 1940, og denne romanen, hans første, er basert på oppveksten der. I fjor ble den nominert til Booker-prisen og hedret med Guardian-prisen.
Vi følger jeg-fortelleren fra februar 1945 til juli 1971. Romanen er delt opp i seks kapitler som igjen består av en rekke forholdsvis korte tekster, flere av dem bestående av en enkelt situasjon eller scene. Dette er svært krevende komposisjonsform, leseren møter hver enkelt tekst med forventninger lik dem den forrige har skapt, men skal samtidig fanges på nytt og på nytt, med stadig nye grep og variasjoner. Når det er gjort så fordømt godt som her, virker det hele enkelt og selvfølgelig.

Fragmentarisk


«Å lese i mørke» er en fragmentarisk roman, og jeg har en klar følelse av at Deane har fortalt denne historien slik en filmregissør ville ha gjort det. Like fullt oppleves den som én stor fortelling som langsomt samles. Ledetråden er fortellerens forsøk på å finne det onde blodets sår, forstå familiens unevnelige hemmelighet som kanskje ingen fullt ut kjenner. Historien involverer flere i familien, kaster skygger både over hans egen oppvekst og familiens posisjon i nærmiljøet, og tyner hver eneste en av dem langt hinsides fortvilelsen, også ham som her forteller sin historie.
For familiens historie er flettet inn i Nord-Irlands skjebne som okkupert av en hensynsløs imperialist. Ved å trenge stadig dypere inn i sin egen families historie, blottlegger jeg-personen også på hvilken brutal og nådeløs møte storpolitikken forkrøpler en stadig mer fortvilet gutts forhold til sin mor og far. Slik lykkes Deane å fortelle om Nord-Irlands tragedie, volden, indoktrineringen, frykten for angivere, frykten for selv å bli mistenkt som angiver og politiets spill på nettopp denne frykten, og han gjør det uten å henfalle til politikernes oppstyltete retorikk og tilgjorte fakter.

Vittig


I jeg-personens oppvekst er konflikten en del av dagliglivet, på linje med paterne i skolen, myter og legender, spøkelser, den korrupte kirken, og de første famlende forsøk på å nærme seg representanter for det motsatte kjønn. «Å lese i mørke» er både en varm og uforglemmelig vittig, men også en nærmest ufattelig brutal roman, om et ungt menneskes forsøk på å finne sin plass i tilværelsen, skrevet av en varsomt lyttende forfatter som vet at han, i forsøket på å fatte og beskrive denne historiens tragedie, må trå varsomt og stole på sitt eget nakne språk.
Jeg tror det er slik boka er blitt til. Han har lyttet den fram. Med harmdirrende nord-irsk tålmodighet og en romankunstners lydhørhet. Sludder, kanskje. Men en mulighet. Og det er slik den kan leses. Lyttende. Da blir det vanskelig å si noe etterpå.
Men kanskje jeg like godt skal stikke finger'n i jorda: Her må man ty til to terninger! Den satt, den, tenker jeg.
TERJE HOLTET LARSEN