Nordisk fra N.Y.

New York-modernisme med norsk bidrag.

CD: Altsaksofonisten David Binney (45) har vært aktiv på den alternative jazzscenen i New York (John Zorn, Uri Caine, Maria Schneider o.a.) siden 80-åra. Han har utgitt massevis av egne plater, vært «sideman» på enda flere, og når 2006-albumet «Out Of Airplanes» nå utkommer i Norge, har det spesiell interesse for norske ører. For her opererer nemlig den New York-bosatte bassisten Eivind Opsvik både som co-producer, medkomponist og musiker, og det i sterkt selskap: Bill Frisell (gitar), Craig Taborn (tangenter) og Kenny Wollesen (trommer). Gjestegitarist Adam Rogers er heller intet ubeskrevet blad på den Brooklyn/Manhattan-klubbscenen der Opsvik har vært en stigende stjerne i flere år, og «Out Of Airplanes» er da også blitt en frisk påminnelse om at det ikke bare er i Europa og langs Akerselva at det tenkes nytt om jazz.Binney går ikke av veien for å oppsøke frijazzens både elektroniske og akustiske lydlandskap. Med folk som Frisell og Taborn på laget, resulterer det en del klangsterke, jamaktige friforløp, jaget fram av Opsvik/Wollesens bunndriv. Men han har også et åpenbart lyrisk/poetisk hjerte, og svever like gjerne ut i repeterende melodilinjer med «snille» harmonier og fast backbeat, eller han skulpturerer sfæriske klangfigurer. I det hele tatt framstår han som en original musikkmaker og mangfoldiker med åpne ører for de moderne referansene yngre kollegaer som Opsvik kan bringe til musikken, og spiller sin altsaks med både litt Ornette og litt Liebman i uttrykket.Navnet «Orange» skjuler pianist Vigleik Storaas , bassist Sondre Meisfjord (Come Shine m.m.) og trommeslager Stig Rennestraum , en akustisk trio med utspring i trondheimsmiljøet. Med Rennestraums iørefallende melodier arrangert av bandet, låter «Implicity» mer minimalistisk ECM\'sk enn noen ECM-plate, og gir pianist Storaas fritt leide som melodisk improvisator. Den anledningen griper han med følsomhet og fantasi, og med Meisfjord og Rennestraum som eksemplariske partnere, uprangende swingende og med stor omsorg for toner og overtoners behov for tid og plass, blir resultatet vakkert. Tidvis kan musiseringen virke vel tilbakelent og vispehviskende, men stort sett er nerven tilstedeværende i dette velkommuniserende triouttrykket som kan oppleves live i Trondheim (Dokkhuset) fredag, i Oslo (Belleville) 1. mars. Pianisten Anat Fort , født på Kvinnedagen i 1970, vokste opp i Israel og er utdannet der og i New York, hvor hun har bodd og arbeidet siden 1996. Tre år etter innspillingen, utkommer hennes «A Long Story» på ECM, med en av hennes favorittmusikere og mentorer, Paul Motian , bak trommene, Ed Schuller på kontrabass og Perry Robinson på klarinett. Forts spill røper etter bare noen få takter at også en annen Paul - Bley - har påvirket det åpne uttrykket hennes, og det lydhøre samspillet gjør at albumet til tider låter mer «nordisk» enn det meste som for tida kommer fra Norden. Kompositorisk virker Fort folkemusikkinspirert, igjen mer av Norden enn av hjemtraktene, likevel uten at tittelen «Something \'Bout Camels» nødvendigvis har noe med dyreparken i Kristiansand å gjøre.