Nordisk krim handler ikke bare om øde fiskevær og døde reinsdyr

Jo Nesbø er trekkdyret i et enormt markedsjippo.

OVERTOK TRONEN: Etter at Stieg Larssons bøker solgte i enorme opplag over hele kloden, tok markedsføringen av Nordic Crime av for alvor. I dag er Jo Nesbøs bøker den største satsingen. Foto: Lars EIvind Bones /Dagbladet
OVERTOK TRONEN: Etter at Stieg Larssons bøker solgte i enorme opplag over hele kloden, tok markedsføringen av Nordic Crime av for alvor. I dag er Jo Nesbøs bøker den største satsingen. Foto: Lars EIvind Bones /DagbladetVis mer

LILLEHAMMER (Dagbladet): Et spøkelse går gjennom Europa. Og USA, for den saks skyld. Et iskaldt gufs fra det nordligste nord, der det bor få mennesker. Til gjengjeld skriver de krimromaner i lange vinternetter, bøker som bringer leserne inn i en slags omvendt eksotisme, til et kaldt klima der døden lurer bak frosne grantrær, i ensomme hytter og på forlatte fiskevær.

Vi er inne i det universet som internasjonalt blir markedsført som «Nordic Noir», en gruppe kriminalromaner som først og fremst har det felles at de kommer fra Skandinavia. I øyeblikket er Jo Nesbø det heteste navnet i denne kjølige bølgen. Interessen for hans nye roman, «Politi», går langt ut over Norges grenser, både blant de som selge boka og de som skal lese den.

Begrepet omfatter også TV-serier, først og fremst «Forbrytelsen» og «Broen», dessuten Stieg Larsson-filmatiseringene, med andre serier og forfattere hakk i hæl. Hva er «Nordic Noir»? Under Norsk Litteraturfestival forsøkte Kerstin Bergman fra Sverige, Bo Tao Michaëlis fra Danmark og Nils Nordberg fra Norge å utrede begrepet, intervjuet av Else Barratt-Due.

Hun kunne fortelle at 120 nasjonale kriminalromaner ble utgitt i Sverige i fjor, 90 i Finland, 70 i Danmark, 50 i Norge og 12 på Island. Frekvensen av forfattere er størst på Island. Hver tjuefemte tusen islending utga en krim i 2012, mens det i Norge er en krimforfatter for hver hundre tusende innbygger.

Men hva gjør norsk og annen nordisk krim annerledes? Det virker som om leserne ønsker seg mysterier utspilt i en natur som er kjølig, mørk, men storslagen og som speiler både mennesker og mysterier. Coverne er ofte langt fra innholdet. Forfatteren Chris Tvedt har opplevd at en av hans bøker ble utstyrt med bilde av et dødt reinsdyr, noe som på ingen måte var en del av handlingen. Dessuten har utenlandske kritikere en forestilling om at nordiske krimforfattere skriver bra og at de er samfunnsengasjerte.

Dette siste er spesielt interessant for lesere som tror det skandinaviske sosialdemokratiet fungerer og tar vare på folk. Hvorfor er krimforfatterne likevel kritiske? Hva er det som svikter? I tradisjonen etter Sjöwall & Wahlöö hamrer mange av dem løs på samfunnet og avslører både klasseforskjeller, hykleri, politiske konspirasjoner og sosiale misforhold.

Et navn som Stieg Larsson er selvsagt helt sentralt, selv om forfattere som Henning Mankell, Anne Holt, Karin Fossum og flere andre bante veien for suksessen.

Jo Nesbø er på mange måter den nye Stieg Larsson på det internasjonale markedet. Men Nordic Noir-bølgen trekker en rekke andre forfattere etter seg.

Svensken Jens Lapidus er en av de få som skriver «noir», etter en streng definisjon. Danskene skriver mye politisk krim, ofte med innvevde konspirasjoner, svenskene politiromaner fra byer og småsteder, gjerne med detaljer fra etterforskernes privatliv, islendingene skummel krim fra enorme og øde landskap og nordmennene litt av hvert, fra Jo Nesbøs hardkokte politikrim til Tom Egelands historiske mysterier, via Karin Fossums psykologiske intriger.

En ting var de tre kritikerne enige om. Altfor mange krimforfattere skriver for dårlig. Leserne - både hjemme og ute - har fortjent bedre.