VElGERNE MÅ BLI OPPLYST OM SAMARBEID: Innbyggerne i de nordiske landene ser i overveldende grad positivt på det nordiske samarbeidet, men de færreste har noen klar formening om hva samarbeidet går ut på, skriver artikkelforfatter. Bildet er av Kristjan Por Juliusson (Island), Erna Solberg (Norge) og Stefan Löfven (Sverige) under et møte i Nordisk råd i Helsinki i 2017. Foto: Jussi Nukari / Lehtikuva / NTB Scanpix
VElGERNE MÅ BLI OPPLYST OM SAMARBEID: Innbyggerne i de nordiske landene ser i overveldende grad positivt på det nordiske samarbeidet, men de færreste har noen klar formening om hva samarbeidet går ut på, skriver artikkelforfatter. Bildet er av Kristjan Por Juliusson (Island), Erna Solberg (Norge) og Stefan Löfven (Sverige) under et møte i Nordisk råd i Helsinki i 2017. Foto: Jussi Nukari / Lehtikuva / NTB ScanpixVis mer

Forsvar:

Nordisk samarbeid i krise og krig

Nordisk samarbeid fungerer utmerket i fredstid, men mer arbeid må til for å klargjøre hvordan det skal fungere i krise og krig.

Meninger

Nordisk samarbeid blir ofte kritisert for å være et hyggelig og harmløst foretak som ikke gjør noen skade, men som heller ikke tilfører så mye av betydning. Som The Economist en gang oppsummerte et møte i Nordisk råd: «Det er mer som en stor familiesammenkomst enn et internasjonalt toppmøte. Dagsorden er lang på verdige tiltak og kort på substans».

Gjentatte befolkningsundersøkelser viser at innbyggerne i de nordiske landene i overveldende grad ser positivt på det nordiske samarbeidet, men de færreste har noen klar formening om hva samarbeidet går ut på. Forsvarspolitikken er et område hvor mange sier de ønsker mer samarbeid, men hvor kunnskapen om hva som gjøres er mangelfull.

En årsak til dette er nok at forsvarssamarbeid mellom de nordiske landene har vært et vanskelig tema i det meste av etterkrigstiden. Som tidligere forsvarsminister (1979-81) og utenriksminister (1987-89 og 1990-93) Torvald Stoltenberg skriver:

«Det var kort sagt utenkelig, at de nordiske landene åpent skulle samarbeide om sikkerhetspolitiske og militære spørsmål […] vi var ytterst forsiktige med å bringe den slags spørsmål på bane». Det forsvarssamarbeidet som fantes, særlig mellom Sverige og Vesten, ble holdt hemmelig.

Etter den kalde krigen ble det likevel mulig for de nordiske land å samarbeide militært. Sverige og Finland ble medlemmer av EU, tilnærmet seg NATO og erstattet målsettingen om «nøytralitet i krig» med «militær alliansefrihet». I internasjonale operasjoner på Balkan og i Afghanistan utviklet det seg et nært og godt samarbeid mellom de nordiske land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Georgia-krigen i 2008 og Ukraina-krisen i 2014 bidro til å rette fokuset i det nordiske forsvarssamarbeidet hjemover. I dag foregår samarbeidet primært hjemme i Norden.

Dette kom tydelig frem på seminaret Institutt for forsvarsstudier (IFS) og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) avholdt om nordisk forsvarssamarbeid etter Ukraina-krisen tirsdag 26. juni. Forsvarsminister Frank-Bakke Jensen samt representanter fra de nordiske forsvarsdepartementene og de nordiske parlamentene fortalte her om bredden og dybden i dagens samarbeid.

De nordiske landene har etablert sikker videokommunikasjon mellom forsvarsdepartementene og de militære hovedkvarterene i de nordiske land, noe som muliggjør rask koordinering i en krisesituasjon. Nordiske embetsmenn har videre gjennomført såkalt «table-top»-diskusjoner, en type «papirøvelse» hvor man i felleskap forbereder seg på å håndtere en krise.

De nordiske landene undertegnet i 2017 en intensjonsavtale, kalt NORECAS, om å utveksle et felles luftbilde. Samme år fikk man også en avtale om å kunne benytte hverandres flybaser, for eksempel ved dårlig værforhold.

De fleste av disse avtalene gjelder imidlertid kun i fredstid, ikke i tilfelle krise eller krig. Sverige og Finland har bilateralt igangsatt et konkret arbeid for å forberede militært samarbeid «bortenfor fredstid», men dette er stadig utfordrende i Norden. NATO-landene Norge og Danmark ønsker ikke å gjøre seg avhengig av Sverige og Finland; Sverige og Finland ønsker på sin side ikke å miste sin – teoretiske – mulighet til å stå utenfor en konflikt i Nord-Europa.

Muligheten for at Sverige og Finland skulle stå utenfor virker i dag liten, men Norge, Danmark og NATO må i sin planlegging ta høyde for at det kan skje. Nordisk samarbeid fungerer utmerket i fredstid, men mer arbeid må til for å klargjøre hvordan det skal fungere i krise og krig.

En slik klargjøring burde imidlertid være oppnåelig. Intervjuer gjennomført av IFS og NUPI forut for seminaret avdekket et sterkt ønske i alle de nordiske landene om å utvikle samarbeidet til også å gjelde krise og krig. Det eksisterer videre en stor grad av enighet mellom de nordiske landene om de overordnede linjene i sikkerhetspolitikken. Ingen av politikerne eller embetsmennene som tok ordet på seminaret, nevnte Norden som alternativ til NATO eller EU.

Det nordiske forsvarssamarbeidet er i dag et nyttig supplement til andre samarbeidskonstellasjoner, men det fremstår ikke som noe sikkerhetspolitisk alternativ.

Det nordiske samarbeidet har fått en ny hoveddrivkraft de siste årene. For ti år siden var forsvarssamarbeidet drevet fremover av ønsket om å redusere økonomiske kostnader. I dag er nordisk forsvarssamarbeid drevet av behovet for å møte sikkerhetsutfordringene i den nordisk-baltiske regionen i felleskap, særlig utfordringen fra et uforutsigbart og revisjonistisk Russland. Ingen av de nordiske landene lever i den villfarelsen at man kan gjøre dette alene uten vestlig støtte.

NATO-landene Norge, Danmark og Island samt de militære alliansefrie landene Sverige og Finland søker derfor støtte og trygghet gjennom tette bånd til de store vestlige landene: USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Den sikkerhetspolitiske strategien er med andre ord blitt veldig lik.

Som en embetsmann utrykte det: Det blir langt enklere å samarbeide med de andre nordiske landene i en felles ramme når ideen om Norden som et nøytralt alternativ til NATO er oppgitt.

Det nordiske forsvarssamarbeidet inngår i dag som en selvfølgelig del av det bredere forsvars- og sikkerhetssamarbeidet i det euroatlantiske området. Denne utviklingen er imidlertid lite kjent i den nordiske befolkningen. Om de nordiske landene skal lykkes i å utvikle sitt forsvarssamarbeid til også å omfatte krise og krig, trengs en folkelig forankring. Det fordrer at velgerne blir informert og opplyst om disse store og viktige spørsmål.