Nordisk samarbeid blir ofte kritisert for å være et hyggelig og harmløst foretak som ikke gjør noen skade, men som heller ikke tilfører så mye av betydning. Som The Economist en gang oppsummerte et møte i Nordisk råd: «Det er mer som en stor familiesammenkomst enn et internasjonalt toppmøte. Dagsorden er lang på verdige tiltak og kort på substans».

Gjentatte befolkningsundersøkelser viser at innbyggerne i de nordiske landene i overveldende grad ser positivt på det nordiske samarbeidet, men de færreste har noen klar formening om hva samarbeidet går ut på. Forsvarspolitikken er et område hvor mange sier de ønsker mer samarbeid, men hvor kunnskapen om hva som gjøres er mangelfull.

En årsak til dette er nok at forsvarssamarbeid mellom de nordiske landene har vært et vanskelig tema i det meste av etterkrigstiden. Som tidligere forsvarsminister (1979-81) og utenriksminister (1987-89 og 1990-93) Torvald Stoltenberg skriver:

«Det var kort sagt utenkelig, at de nordiske landene åpent skulle samarbeide om sikkerhetspolitiske og militære spørsmål […] vi var ytterst forsiktige med å bringe den slags spørsmål på bane». Det forsvarssamarbeidet som fantes, særlig mellom Sverige og Vesten, ble holdt hemmelig.