Nordlands palett

DAGBLADET (Kjerringøy): Han var prest og poet og skrev vers om nyrestein. Petter Dass feires uopphørlig. Ikke minst av maleren Karl Erik Harr, som nå feirer nordlandsprestens 350-årsdag med ny bok.

Foran øynene på en beruset kirkesanger gikk Petter Dass opp i støv 150 år etter sin død. Det satte på ingen måte stopper for feiringen av hans livsverk. I år er det 350 år siden nordlandspresten med det iørefallende navnet ble født, men bare åtte år er gått siden han sist ble feiret. Sommeren 1989 avduket kong Olav Petter Dass-statuen i Sandnessjøen. Den gang var det 300 år siden Dass kom til prestegården på Alstadhaug.

Nå, som i 1989, blir boka «Nordlands Trompet» utgitt med illustrasjoner av Karl Erik Harr. Siden begynnelsen av 80-tallet har Harr malt et utall bilder av dikterpresten fra nord. Han har også skrevet en biografi om Petter Dass og er blant initiativtakerne til de årlige Petter Dass-dagene.

- PETTER DASS VAR INGEN FOLKETS MANN, han var en overklasseherre. Over Petter Dass sto biskopen, over ham sto kongen. Og over den eneveldige kongen sto Gud. Selv om han delte ut korn til de fattige i harde tider, tilhørte han en liten overklasse som tok vel vare på hverandre, sier maleren Karl Erik Harr fra sitt atelier i Petter Dass' rike på Kjerringøy i Nordland. Harr avviser på det mest bestemte at presten var folkelig.

- Det der er bare tøv. I seinere tid har noen sogar forsøkt å gjøre ham til en god sosialdemokrat. Tøv!

Alt Petter Dass skrev gikk på vers. Han brevvekslet på latin med en naboprest, og til og med der gikk det i vers. Temaet var for øvrig om det fantes ekte hendinger. Det var jo litt Erasmus Montanus over ham. Petter Dass startet sin karriere som huslærer hos en prest i Vefsn, noe som endte med at den livsglade unge mannen gikk til sengs med prestedatteren.

- Han besov henne, ja. Og begikk dermed en synd som nok satte en liten stopper for karrieren. Sannsynligvis var det denne hendelsen som førte til at han aldri ble biskop, mener Harr.

Dass giftet seg med prestedatteren som het Margrethe, og i mange år ble han gående som fattig huskapellan mens han ventet på at et av de mer lukrative prestembetene skulle bli ledig.

- Som huskapellan fikk han kost og losji samt litt lønn. Det var et magert og kummerlig liv. Selv kalte han embetet «brød foruten smør».

Så omsider, i 1689, døde den eldgamle presten Dingclou på Alstadhaug. Petter Dass fikk sitt embete. Han var 42 år.

- Og med det oppstår den mektige og berømte Petter Dass vi lærte om på skolen. Alstadhaug var den gang det største prestekallet i hele Nord-Norge, og selv sa han at han omsider var kommet i «lykkens stol». De sju siste årene Petter Dass levde, skrantet helsen. Et bein som brakk, grodde skjevt, og han hadde problemer med å gå. Det verste var imidlertid forferdelige lidelser på grunn av nyrestein.

- Han skrev et dikt om dette. «En kropp oppfylt med grus og sten». Nyregrus, altså, forklarer Harr.

- Det var så jævlig vondt at han så vidt klarte å skrive om det, forteller han i diktet. «Jeg må pines dag og stund, om natten får jeg ei en blund, Mit liv vil revne midt i to, Hvorledes skal jeg nyde ro?»

60 år gammel ble Petter Dass omsider befridd fra lidelsene.

Helt fram til sin dødsdag hadde Petter Dass forsøkt å få utgitt sine skriverier. Med unntak av folkelivsskildringen «Nordske Dale-Viise» forble alt upublisert.

- Jeg er glad for at jeg ikke var Petter Dass. Tenk å skrive et helt liv uten å få utgitt noe som helst, sier Harr. I mange år ble hans store produksjon på flere tusen håndskrevne sider liggende urørt på Alstadhaug. Først 32 år etter hans død ble «Nordlands Trompet» utgitt av barnebarnet.

- Tittelen var jo genial, sier Harr.

- Han ville blåse ut en fanfare over Nordland. Hele boka er en gedigen hyllest til landsdelen. En oppsummering av kunnskap om natur og folkeliv i Nordland. Dass klarte å omsette den verdenen folk levde i til vers som de kjente igjen. Det var en bok om dem selv. Derfor ble den umåtelig populær.

«Trompeten» er bygd opp etter datidas regler for landskapsskildringer. Først er det hilsener og dedikasjoner. Deretter følger det generelle stoffet om det typisk nordnorske. Om klima og dyr, vekster, handel, om folk og om samer.

- Til slutt kommer det spesielle stoffet med inngående beskrivelse av de seks fogderiene fra Helgeland til Troms. Han stanser tett nord for Tromsø. Da visste han ikke mer.

- Fordi han aldri reiste lenger nord enn Tromsø?

- Tromsø? Mannen kom seg aldri lenger nord enn Alstadhaug! Han skriver det selv: «Vel er jeg selv en Nordlands mand, og Nordland har meg kledet, men nordenfor mit Helgland, min fot har aldri tredet.» Alt han har omtalt nord for Helgeland har han hørt fra andre. Og man merker at han er best på Helgeland. Når han kommer lenger nord blir han mindre detaljert og bruker generelle vendinger. Litt saga og alminnlige anekdoter.

- Det er ingen lett bok å lese?

- Nei, det er jo ingen bok man leser gjennom på en kveld. Den er både gammeldags og snirklete, men ikke verre enn at man klarer det. Man må ta et par vers om gangen. Og man trenger ikke lese begynnelsen før man leser slutten. Den er vel verdt å lese, selv i dag.

Alle portretter, illustrasjoner og statuer av Petter Dass gjennom flere hundre år er forbausende like. Dette trass i at ingen egentlig vet hvordan dikterpresten så ut.

- Alle illustrasjoner av Petter Dass er basert på et portrett i Melhus kirke sør for Trondheim. Det står ingen steder at dette virkelig er Petter Dass, men det sies å være ham. Hvorfor et portrett av Petter Dass henger i Melhus, er en gåte. Ingen vet om at han har hatt noen forbindelse med det stedet.

Det var lenge strid om når Petter Dass døde. I anledning en 200-årsmarkering for hans død, ble det i 1908 avduket en granittstøtte på Alstadhaug. Seinere oppdaget man at nabopresten hadde skrevet i kirkeboka at han var i Petter Dass' begravelse i august 1707. Hvor Dass ble begravet, skrev han imidlertid ingenting om.

- Han ble visstnok begravet under kirkegulvet i Alstadhaug. Etter en lystig middag i 1860 var det en kirkesanger og noen venner som tok seg ned under gulvet. De fant kisten, åpnet den og der lå Petter Dass i full prestekjole. Brått smuldret han bort foran øynene deres og ble til støv. På 60-tallet var det vitenskapelige utgravinger under kirkegulvet.

- Men da var både Petter Dass og kista borte. Da skjøt ryktene fart igjen. Hvor er Petter Dass? Er han hentet opp i himmelen? Noen mente å ha hørt at kista var tatt ut og satt ned på kirkegården. Hver sommer i agurktida kommer det en avisartikkel i nordnorske aviser om at nå, nå er Petter Dass' grav endelig funnet.

- Hadde etternavnet Dass samme betydning som i dag?

- Jeg har aldri sett noe sted der han har sammenliknet navnet sitt med et avtrede. Jeg vet ikke hvor gammelt ordet «dass» er, men det kan jo være en oppgave å finne ut.

- Har han etterkommere i dag?

- De fleste nordlendinger vil nok påstå at de er i familie med ham. Hvorvidt de er det, vet man jo ikke. Men det er en stor familie i Nord-Norge som stammer direkte fra ham. De heter riktignok ikke Dass, men har av åpenbare grunner tatt tilbake navnet Dundas.

Allerede i år 2007 kan vi igjen feire Petter Dass. Da er det 300 år siden han døde.