Nordlands russefløyte

«Heart of Lightness» har gode råvarer, men feiler i bearbeidelsen.

FILM: Først av alt: Hvis du vil fremstå som seriøs filmskaper, ikke lag en fire minutters tøysete forfilm om innspillingen full av interne vitser og kjærlige festbilder av gjengen. Ingenting sier studentfilm som dét.

Men utelivsmogul og kulturell altmuligmann Jan Vardøens debutfilm føles uvøren på flere måter. Dels er «Heart of Lightness» en filmatisering av Henrik Ibsens «Fruen fra havet», dels en film om den kaotiske innspillingen, der Vardøen, uten å ha lest gjennom skuespillet og tilsynelatende uten planer om å holde seg våken eller edru, sleper åtte britiske skuespillere til Lofoten for å bruke opp støtten han har fått fra Filmfondet. Medienotatene røper at dette ikke var så helt langt fra sannheten.

Halvkokt komedie
Det spørs om ikke sannheten var et litt for svakt utgangspunkt - og at «filmen bak filmen», som riktignok er fiktiv, tydeligere burde vært konstruert for å belyse Ibsens skuespill, og satt den inn i et samtidig perspektiv, i stedet for å være en halvkokt og umorsom komedie om selvhøytidelige regissører, plagsom midnattssol og veganske skuespillere som helst ikke bør få vite at det er hvalkjøtt de blir servert. Et snev av relevans finnes i historien om skuespillere som spiller den distanserte og ulykkelige Ellida og hennes frustrerte ektemann Wangel.

Drakampen mellom dem handler om behovet for frihet og herredømme over seg selv, om følelsen av å leve et falskt liv og frykten for det ukjente alternativet. I bakomfilmen lever også skuespillerne i et spenningsfylt ekteskap, der han står maktesløs og ser på at hun driver bort. Her kommer det frem, på to nivåer, hvordan det er umulig å tviholde på mennesker som har bestemt seg for at de vil vekk.

Ibsen i Vogue
«Heart of Lightness» bærer i seg kimen til et godt formidlingsprosjekt. Det er en fin idé å la Ibsens mest mørkt romantiske, nesten gotiske tekst fremføres i det vakre landskapet han la handlingen til. Legg til at skuespillerne Vardøen har valgt er modellvakre og at de oftere enn ikke baler med sine livsvalg med en dramatisk nordlandshimmel i bakgrunnen og du har noe som ser ut som Vogue-versjonen av «Fruen fra havet».

Resultatet blir deretter: Stemningsfullt, nydelig fotografert, men glanset og overfladisk. Prosjektet føles ikke gjennomtenkt eller gjennomført. Klippingen skaper ikke flyt og musikkvalget, med flere innslag fra Griegs «Peer Gynt»-suite, virker både litt åpenbart og litt malplassert. Spillet er ujevnt og bærer preg av at skuespillerne har hatt noen som kan samle dem på samme frekvens.

Det er aldri kjedelig å se gode replikker fremført i vakre omgivelser. Men dette er ingrediensene Vardøen har fått gratis. Bearbeidelsen er dét som skaper en god film. Og den lever ikke opp til råvarene.