Nordlendingenes by- og landproblem

DEN NORDNORSKE

sølvreven Ivan Kristoffersen kaster seg inn i debatten om den fordømte nordlendingen med sedvanlig nordnorsk ildfullhet. Han beskylder meg og Rollness for å «drite fordommer» og framvise en «imponerende uvitenhet» om nordnorske forhold. For å vise hvor moderne nordlendingene egentlig er flesker han til med at det er «like mange doktorgrader i Nord-Norge som ansatte i fiskeindustrien».

I årene 1980-2003 ble det utdannet 10 628 doktorander i Norge. Hvis vi deler dette tallet på hvor mange som bor i Nord-Norge i forhold til det totale folketallet i Norge, får vi at det er ca. 500 doktorander i Nord-Norge. Tilsvarende er det registrert ca. 6600 fiskere som har fiske som hovedyrke i landsdelen. Siden det store flertallet av disse tilhører kystflåten - definert som «en felles gruppe for fiske etter torsk, hyse og sei for fartøy under 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap» - som igjen i all hovedsak bruker sjarken som fangstfartøy, vil jeg anslå at det går 12 sjarkfiskere på hver nordlending med doktorgrad. Kristoffersen burde gjøre som Knut Hamsun gjorde i debatter der han ble tatt i tallfusk: «Ikke forvirr meg med fakta, jeg vet jeg har rett».

Men denne debatten handler ikke om tall. Den handler heller ikke om søringenes fordommer mot Nord-Norge. Debatten om den nordnorske identiteten er utløst av nordlendinger (de unge urbane) som vil ha seg frabedt at gamle kæller som Lars Andreas Larsen og Knut Erik Jensen skal representere nordlendingene. Nord-Norge har fått sin by og land-debatt. Når Kristoffersen foraktfullt sier at «mange nettverk i Tromsø har fått samme urbane pustebesvær når de kjenner lukta av fiskeslog som enkelte kretser i hovedstaden når de hører ordet sjarkfisker» så peker han på dette interne by- og landproblemet i Nord-Norge.

SOM SØRING MED

en nesten pervers interesse for Nord-Norge kan jeg bare helle litt bensin på dette interne bålet: Jeg skjønner ikke hvorfor man må sniffe torsketarmer for å være en ekte nordlending