Nordlys

Ramsalt beretning som det står et gufs av gørr og blod opp fra.

Det er blitt talt i det vide og brede, både i Norge og utenlands, om en fortellingens renessanse etter 80-årenes postmodernistiske eksesser. Men som de fleste vil vite, har det aldri vært på tale å gi den gode, gamle fortellingen på båten. Retter vi f.eks. blikket mot Island, har de hatt flust med forfattere som har holdt fortellingens fane høyt. En av disse er Einar Karason.

Han er kjent, også i Norge, for sine fargerike slektsromaner med handling lagt til islandsk etterkrigstid.

Med «Nordlys» har han tatt steget tilbake til 1700-tallet. Ikke overraskende maler han med like bred pensel og smører like tjukt på som før. «Nordlys» er på samme tid en sedeskildring fra et århundre da det sto temmelig slemt til på Island, og en beretning om en ung pmcaro-helt som kommer ut for de besynderligste tildragelser og konfronteres med tilværelsens ondskap i skikkelse av den ene danske herremann verre enn den andre.

Groteske skildringer

På 1700-tallet ble den islandske befolkningen holdt nede i armod og elendighet og utsatt for overgrep av verste slag. Karason boltrer seg i groteske skildringer som til tider synes å likne et mål i seg selv, men som i sin helhet er gjennomsyret av en sterk sosial indignasjon som topper seg i skildringen av det beryktede Stokkhuset i København, dit mange islendinger ble ført for å avsone sin straff for de mest bagatellmessige forbrytelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hit kommer også vår helt, unggutten Svartur, med det mål å få satt fri sin storebror, Ljstur, som lenge har levd i utlegd på Island før han til slutt blir hanket inn av lovens lange arm. Ljstur er fra barnsbein av Svarturs store ideal. Selv ble han rammet av en sykdom som medførte at han bare kunne krype omkring på alle fire, og da begge foreldrene døde som følge av herremennenes overgrep, ble han satt bort. Hos presten Sira Glzmur, en mann med en sjel like svart som den djevel han er satt til å bekjempe, men likevel med et hjerte, om ikke av gull, så i alle fall med striper av godhet i seg, lærer han å gå. Og han utmerker seg som en hardtslående mann med et forrykende temperament. Etter at han har fått førligheten tilbake, står bare én tanke i hodet på ham: å hjelpe sin bror.

Komposthaug

Det står et gufs av gørr og blod opp fra beretningen. Karason har ikke nektet seg noe, og det skal vi være glad for.

Det går over stokk og stein, og språket og stilen virker til tider upolert, enten det nå skyldes oversetteren Gunhild Eide, eller det er overført fra den islandske originalutgaven. Men Karason søker ikke etter det formfullendte. Han har en rekke historier å fortelle, og de forteller han med brask og bram. Yndere av den spennende og ramsalte fortelling bør derfor ikke nøle med å anskaffe seg denne komposthaug av (for)rykende historier.