MER Å GI:  Statsminister Erna Solberg ankommer Giverlandskonferansen for Syria i London med ti milliarder kroner i vesken. Andre land bør være mer bekymret.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
MER Å GI: Statsminister Erna Solberg ankommer Giverlandskonferansen for Syria i London med ti milliarder kroner i vesken. Andre land bør være mer bekymret. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Nordmenn er mest bekymret i Europa. Hvorfor det?

Nordmenn er Europas mest bekymrete folkeferd. Kanskje er det på tide at politikerne forteller at det er litt kake igjen?

Kommentar

For tredje kvartal på rad er norske forbrukere mindre optimistiske enn innbyggerne i EU, ifølge forventningsbarometeret fra Finans Norge. Vi har ikke sett mørkere på landets og egen økonomi siden bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Det er nesten en hel generasjon siden.

Og mørkere skal det bli, tipper jeg, når sentralbanksjefen holder sin årstale seinere i uka. Sentralbanksjefens jobb er å være bekymret, selv i oppgangstider. Nå trenger han ikke anstrenge seg for å finne illevarslende signaler. Det er bare å stålsette seg for dommedag som er på torsdag.

Men hvorfor i all verden ser EU-borgere lysere på livet? I flere land har det vært vedvarende krise i snart et tiår, og utsiktene er like dystre fremover, skal vi tro, med flyktningkrise, politisk uro og nedgang i verdensøkonomien, for ikke å snakke om usikkerheten rundt hele EUs fremtid på grunn av Schengen og britenes folkeavstemning.

Det er der resten av Europa, og verden for den saks skyld, har en fordel. De er dårligere vant og mer herdet. Mens nordmenn i snart en generasjon har levd i sus og dus, har andre slitt i motgang. Verdens beste og lykkeligste land har nærmest vært en langrennsøvelse. Norge har alltid vært på topp. Vi har tilnærmet oss resten av verden gjennom å være litt Petter Northug og.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fenomener vi nå så vidt aner konturene av, har lenge vært utbredt i deler av Europa. Det er tiår siden vi først skrev om den italienske mamboen som ble boende hjemme til han var i 30-åra, om ungdomsledighet, lavere fødselstall, økende klasseskiller, velferdssvikt og fattigdom.

Litt fallende arbeidsledighet fra høye nivåer, er nok til å vekke optimisme i EU, selv om økonomer hevder at den er bygget på en for ekspansiv pengepolitikk og derfor grunnløs.

Det påfallende er kanskje at nordmenn er mer bekymret for norsk økonomi og mindre for sin egen, mens i EU-land vekkes optimismen av lysere utsikter for sysselsetting og dermed egen økonomi. Hva kan det skyldes?

Vi er bekymret for oljestrømmens utfasing, men synes ikke å tro det rammer vår egen økonomi. Med en viss grunn. Norsk velstandsøkning er ikke alene bygget på olje. En av de viktigste lærdommene fra 1990-tallets nedgangstider, var å skape en generasjonsøkonomi som skulle sikre fremtidige forpliktelser, for å si det veldig enkelt. Politikerne, som ofte blir skjelt ut for å være kortsiktige, selv om det er de kortsiktige vi liker aller best innimellom, var faktisk veldig langsiktige. Dermed fikk vi oljefondet og seinere handlingsregelen for å hindre sløsing i gode tider.

Vi er fortsatt velsignet rike og trygge i overskuelig fremtid på grunn av deres fremsyn, men det største bidraget til norsk økonomi og velferdsstaten har alltid vært arbeid. Det vet nordmenn. De er blitt fortalt det så mange ganger at de blir bekymret når både prisen på olje stuper og arbeidsledigheten øker, samtidig som vi opplever en økende flyktningstrøm. I to tiår har det bare vært oppgang og velstand, og nå plutselig bremser det opp. Pengetreet fortsetter ikke å vokse inn i himmelen.

Jeg som jobber i media, vet alt om denne uroen. Siden tidlig på 2000-tallet har vi ikke opplevd annet enn sviktende inntekter, nedbemanninger og dommedagsprofetier, og det sies til og med at vi ennå ikke har vært gjennom det verste. Det handler ikke bare om usikkerhet rundt fast jobb og fast inntekt, men om jobben i seg selv og pressens rolle. Den er i radikal og kontinuerlig forandring.

Når pressen skriver om oljebransjens problemer, tro meg, vi vet hva vi skriver om, og hvilken uro og bekymring de som er igjen lever med. På samme måte som oljebransjen, stusser vi også over utenforståendes blikk på oss. Forvandlingen er smertefull og utfordrer vår tradisjonelle selvforståelse, men vi kan håndtere det og ser nye muligheter, som det heter. Jeg vil si vi er på grensen til optimistiske.

Jeg skal ikke trekke parallellen for langt. Pressen har tross alt en avgjørende demokratisk funksjon i samfunnet, som ikke kan sidestilles med næringsutvikling og omstilling, selv om enkelte eiere synes å ha glemt det.

Nordmenn bør ikke være så bekymret. Jeg leser at enkelte næringslivsledere er bekymret for at nordmenn er for bekymret. For da slutter de jo å kjøpe bil og hus og holde hjulene i gang. Det er sant nok. Noen husker kanskje at selv SV-leder Kristin Halvorsen oppfordret nordmenn til å handle som aldri før under finanskrisen. Men først og fremst handler det ikke om å holde næringslivet i gang, men oss selv i gang.

Bekymring og pessimisme er ødeleggende for mer enn økonomien. I flyktningdebatten har politikere vært opptatt av å forstå folks uro. Det er vel og bra, men deres oppgave er ikke å forsterke den. Mange har for eksempel vist til Brochmann-utvalget som pekte på at innvandring utfordrer velferdsstaten, men lederen selv, Grete Brochmann, er ikke så bekymret. Hun mener at med enkelte justeringer, blant annet fra kontantytelser til tjenester, kan dette håndteres helt greit.

Nordmenn har all grunn til å være optimistiske. Det bør også politikerne fortelle dem. Selv når sentralbanksjefen på torsdag sier noe annet. Vær litt mindre bekymret.