TRAILER: Den 12. mann forteller historien om krigshelten Jan Baalsruds legendariske flukt fra nazistene under andre verdenskrig. Video: Nordisk film Vis mer

Rekordsalg i kinobilletter:

Nordmenn strømmer til norske filmer - men det er bare noen få de vil se

Norske filmer gjør det bra om dagen. Eller gjør de?

Kommentar

Norsk film, en gang en sped liten blåveis, er blitt en kjøttetende plante som jafser i seg konkurransen. 2018 ligger an til å bli et rekordår, der en fjerdedel av alle kjøpte kinobilletter vil være til en norsk film. Dermed har bransjen nådd det konkrete og ambisiøse målet satt i 2007 av daværende kulturminister Trond Giske, som sikkert blir glad for alle gode nyheter han får om dagen.

Det er imponerende all den tid markedsandelen for 30 år siden lå og vaket rundt fem prosent. Det er også et resultat av en u-sving i innstillingen til kulturpolitikerne og pengesekkvokterne. Da «Orions belte» kom i 1985, var den kontroversiell bare fordi den var en actionfilm på amerikansk manér. Det var bare kremmere og kulturimperialister som drev med upasteurisert underholdning, og den eventyrlige appellen til «Orions belte» var for noen en desto større grunn til skepsis. Som Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen har påpekt, hersket det så sent som rundt årtusenskiftet en holdning om at de få norske filmene som ble laget, måtte være «viktige».

Siden den gang er det foretatt en helomvending. Gladsakene om hvor bra det går rent kommersielt, har en tendens til å underspille at det er noen få norske filmer som sikrer den store markedsandelen. Det er særlig snakk om to typer filmer som trekker folk: Nasjonale beretninger som fortelles i en sjanger og med en fortellermåte som er gjenkjennelig fra amerikansk film, og barnefilmer. Mange av disse filmene finansieres gjennom markedsordningen, der ingen stiller spørsmål om kvaliteten på sluttresultatet så lenge et stort publikum kan sannsynliggjøres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har ført til noe som kan minne om rovdrift på de norske urfortellingene, og en hel del filmer som kunne holdt høyere nivå, trolig uten at det ville gått utover underholdningsnivået. «Den 12. mann», vinterens store publikumsvinner, bedrev historiefortelling med slegge, der patriotiske nordmenn sto opp mot sadistiske tyskere i en frådende frontkollisjon. Men ettersom både bransjen og kulturpolitikerne er lykkelige over å kunne smelle gode tall i bordet, er det ingen sterk vilje til å justere.

I det hele tatt er det nå oppstått en slags sentrifugalkraft: Noen få filmer sees av «alle», de andre — de fleste — strever med å trekke nok publikummere på kino. Det er filmene som retter seg mot voksne kinogjengere og som ønsker å utfordre og utdype som har tøffest konkurranse. Det er disse filmenes kjernepublikum som heller blir i sofaen og ser neste episode av «The Handmaid’s Tale».

Utfordringen vil være å trekke disse to filmtypene litt nærmere hverandre. Kan popcornfilmene bli litt bedre? Kan voksenfilmene hjelpes til å appellere litt bredere? Også her har det vært lovende takter det siste året, der også samfunnskritiske «Hva vil folk si» og egenartede «Thelma» har gjort det godt på kino. Både åttitallsligningen — populært = dårlig — og titallsligningen — populært = bra — er for banale. Den som legger inn en ekstra y eller x, kan få de mest spennende svarene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook