Nordnorsk kulturreisning

La oss tenke oss følgende prosjekt: Nå, ved tusenårsskiftet, ønsker Universitetet i Tromsø å kartlegge hvilken betydning den markante nordnorske kulturreisningen fra midten av 1960-årene og fram til i dag har hatt for folks oppfatning av Nord-Norge.

Informanter i og utenfor landsdelen blir utspurt. Ett av spørsmålene kunne tenkes å være: Hvilken person har etter din mening betydd mest for en positiv markedsføring av Nord-Norge i løpet av de siste tretti årene? Jeg tror svaret ville gitt seg selv. Arthur Arntzen gjennom sin brede profilering av landsdelen i teater, fjernsyn, radio og litteratur. At Herbjørg Wassmo og Halvdan Sivertsen temmelig sikkert også ville ha blitt trukket fram i en slik tenkt sosiokulturell undersøkelse, synes heller ikke urimelig. Men først og uomtvistelig Arthur Arntzen. # Ingen stor spåmannskunst kreves for å forutse resultatet av en slik fiktiv kartlegging. Det svarer for så vidt til utfallet av den kåringen som ble foretatt i Dagbladet for et par år siden, der nettopp Arthur Arntzen gikk til topps. Leserne så på ham som Norges morsomste mann. Morsomt har det vel neppe vært i det siste for Arthur Arntzen når han ubedt og ufrivillig har blitt trukket inn i debatten om biografien «Han Arthur» som tidligere redaktør Ivan Kristoffersen skrev i høst. En debatt som har utløst så vel lokale som nasjonale meningsytringer, kommer etter min mening på det rette tidspunktet. Det gjelder ikke minst hva slutten av dette hundreåret har betydd for Nord-Norges kultur, litteratur og språk. At Arthur Arntzen og alt det han har skapt og står for, knytter seg til helt sentrale trekk ved nordnorsk egenart, det regionale selvbildet og den nasjonale vurderingen av Nord-Norge, er udiskutabelt. Når Ivan Kristoffersen valgte en framstillingsform og et litterært grep som parallelt med det biografiske risset av mennesket Arthur Arntzen også i så sterk grad satte fenomenet inn i et større kulturhistorisk perspektiv, tolker jeg det som et mer eller mindre bevisst forsøk på å gi Arthur Arntzen en posisjon i den nordnorske kulturreisningen. Jeg er langt på vei enig med Ivan Kristoffersen i hans vurdering av Arthur/Oluf/Den fordømte nordlending-fenomenet: det er enestående. La meg utdype hvorfor Arthur Arntzen etter min mening må settes fremst i fylkingen av enkeltpersoner som har løftet en hel landsdel opp og fram, og hvorfor jeg faktisk har dristet meg til å sammenligne ham med selveste Ludvig Holberg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den gjennomgående vurdering av Nord-Norge og den nordnorske egenart fram til midten av 1960-årene har vært negativ, fordomsfull og diskriminerende. Alle skriftlige vitnesbyrd i litteratur, brevfragmenter, folkloristiske overleveringer trekker nordlendingen i én retning. Ukultivert, grov, primitiv, fantasifull og barnaktig for bare å hente ut et lite knippe av de betegnelsene prester, fogder, lærere, leger og forfattere har publisert gjennom århundrene. Er det noe rart at Henrik Ibsen lar Ellida Wangel i «Fruen fra havet» være nordnorsk? Erotisk farlig og mystisk. At Knut Hamsun på mange måter sementerer deler av mytene om nordlendingen i sine romaner, er det mange som hevder. Uten å gå i detalj synes summen av de litterære bidragene i norsk litteratur fram til 1960-tallet i all hovedsak å skape et bilde av nordnorsk egenart og av nordlendingen som plasserer ham lavt i folks estime. Dette har blant andre Nils Magne Knutsen gjennom sitt omfattende arbeid med nordnorsk litteratur gjennom en årrekke prediket. Helt inn i lærebøkene havnet fordommene. I Einar Haffners «Bogen om Norge» fra 1912, autoriserte geografibøker brukt til midt på 1930-tallet i norske skoler, kolporterte man dette menneskesynet: «...Finnernes Legemsbygning er ikke god, men Brystkassen er dog godt udviklet, det er især Benbygningen som er dårlig. Fødderne er korte og tykke, hele Legemets Holdning er med de indadvendte Fødder meget uskjøn. Fjeldfinnerne staar dog tydelig over Sjøfinnerne. Har man undersøgt en Række Sjøfinner, og der pludselig fremstiller sig en Nordmand til Undersøgelse, føler man et visst Velvære ved Synet af en virkelig Mand...»

I teatertekstene til «Den fordømte nordlendingen» der Arthur Arntzen gjør bruk av mye av dette dokumentasjonsstoffet, får vi rikelig servert av de fordommer, stereotypier og holdninger som har versert om nordlendingen opp gjennom historien. Bisarre kuriositeter fra fortiden kan man kanskje si nå, men helt fram på 1960-tallet var det slett ikke uvanlig å oppleve fordomsfulle, nesten uutryddelige holdninger i stil med gamledagers syn. Hvem husker ikke annonsene «Hybel til leie. Nordlendinger ikke ønsket».

De direkte uttalte fordommene hørte man kanskje sjelden på femti- og sekstitallet. Men hva med språket, med nordlandsdialektene i varierte utgaver? Sekunda vare. Mang en utflyttet nordlending har sitt å berette i så måte.

Et pussig, men illustrerende eksempel fra nyere litteratur kan tjene som eksempel. På slutten av 1980-tallet kom Alice Walkers «Fargen bakenfor» på norsk. Som man sikkert husker fra romanen og den filmatiserte utgaven, plasseres vi i det fattigste av det svarte Amerika.

Hovedpersonen taler sitt «ukultiverte» dialektpregede språk, som vi forstår har lavstatus. For å fange dette språksignalet, har oversetteren, for øvrig opphavelig nordlending, Isak Rogde, valgt å la kvinnen tale - ja, nettopp, nordnorsk. Isak Rogde, som sikkert gjennom egen erfaring og med solid språklig innsikt og kunnskap, velger nordnorsk dialekt for å formidle det laveste av det lave hva dialekt angår. Den samme beske erfaring har tusentalls av nordlendinger visserlig kjent på kroppen da de kom til østlandsområdet etter krigen. Det passet seg overhodet ikke å snakke sin egen dialekt. Man la om. Ikke det minste rart. Jeg husker godt fra egen oppvekst i en mindre østnorsk industriby på 1950-tallet hvordan nordnorsk dialekt ble vurdert da strømmen av nordlendinger kom sørover for å søke arbeid. Språklig sett var det å snakke nordlending antakelig som å være pakistaner i Oslo i dag.

Så kom omslaget fra slutten av 1960-tallet. Smått om senn vokste det fram en trygghet og naturlighet ved det å bruke egen dialekt. Det er påtagelig at flere og flere av alle dem som flyttet sørover, beholdt sin dialekt. Hva hadde skjedd? Forklaringen er å finne på mange hold. Psykologisk, politisk, sosiologisk og kulturelt. Det blåste regionale utkantvinder over landet fra slutten av 1960-årene. Utkant-Norge, eller Bak-Norge som Hamsun kalte det, var ikke lenger paria. Økt selvbevissthet og stolthet over egen kultur og eget språk er én side av dette. For Nord-Norge ble årene etter 1965 som et vårbrudd å regne. Kulturinstitusjoner ble etablert - Nordnorsk Kulturråd, Festspillene i Nord-Norge, Nordnorsk Forfatterlag og Hålogaland teater - er eksempler. Nordnorsk litteratur med navn som for eksempel Herbjørg Wassmo og Arvid Hanssen vant seg plass i nasjonal sammenheng. Visebølgen fra nord med Halvdan Sivertsen og Trygve Hoff gikk i tet. Siden fulgte Kari Bremnes, Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen. Alle med sin nordnorske dialekt. Likevel har Arthur Arntzen betydd mest. Hvorfor?

Humor, selvironi, ekthet, skarpsyn og hjemlandstonen. Det er etter min vurdering styrken ved Arthur Arntzen som person og fenomen. Gjennom radio og siden fjernsyn, på scenen og i bokform vant Arthur Arntzen en dominerende og lysende plass i folks hjerter. Med Oluf som alvorsskjemtende spottegauk, og siden med den fordømte nordlending, tvang han enhver fordom og nedvurdering av banen. Å være nordlending og snakke nordnorsk ble absolutt et pluss, ja, så merkbart positivt at til og med reklamespråket gjorde bruk av nordnorsk bannskap og saftig språkbruk. Det mediebruset som har omgitt og fremdeles omgir ham gjør ham til en merkeskikkelse for en hel nasjon. På ramme alvor er han blitt flirosof på Universitetet i Tromsø og høyst respektert medlem av verdikommisjonen. Både utenfor og innad i Nord-Norge er hans posisjon ubestridt: han er, som Ivan Kristoffersen viser i biografien, selveste nordlendingen.

Noen Petter Dass er han neppe. Til det har han vel bannet for mye i kjerka. Men å antyde slektskap med Ludvig Holberg, er derimot mer nærliggende. Når Ludvig Holberg fra scenen bruker komedie, humor og ironi for å avsløre menneskelig dårskap, slik han eksempelvis gjør det i «Erasmus Montanus», tar Arthur Arntzen i bruk de samme virkemidler og det samme medium. «Den fordømte nordlending» er jo et speil for oss selv. Med latteren som våpen utleverer han fra scene og skjerm århundrers fordummende holdninger om Nord-Norge og nordlendingen. Trollet sprekker når det kommer ut i sollyset. Vi ler og fornemmer alvoret. Vi skal heller ikke glemme at Ludvig Holberg gjennom komedier, essay og skrifter forenklet og løftet språket, gjorde dansk og sjællandsspråket stuerent på bekostning av det tyskpregede kansellispråket. Det er parallellitet til Arthur Arntzens virke. Med bøkene, teatret, videoer, tv, radio og live-opptredener har Arthur Arntzen vært med på å gi nordnorsk dialekt stand og status. Er det noe rart at professor Edgeir Benum i sitt rykende ferske historieverk «Norges Historie 12» konkluderer slik: «...Arthur Arntzen kan stå som et uttrykk for Utkant-Norges nye evne og vilje til selvhevdelse.»