Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nordnorsk talent

Starten lover ikke godt: «Det er kanskje slik med oss alle at vi ser ting i ettertid, ting vi gjerne skulle ha sett før dersom det hadde vært mulig; dette lever vi med, at vi forstår for sent, og jeg spør meg om alt hadde vært annerledes dersom jeg hadde forstått tidligere. (...) Jeg har spurt meg mange ganger forfor jeg forteller dette; for jeg har det jo slik at jeg alltid spør meg selv hvorfor jeg gjør det jeg gjør, det er ikke til å unngå.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha lest linjer som disse, fylles man med de verste forutanelser. De blir hurtig gjort til skamme. Forfatteren strammer straks grepet, og til debut å være rager «Ildtuene» langt over gjennomsnittet. Forfatteren er født i Fauske og bosatt i Tromsø, og siden «Huset med den blinde glassveranda» er det knapt kommet noe mer løfterikt nordfra. Litterært sett er Arntzen endog vel så spennende som Wassmo. Rammen er rett nok konvensjonell, men det er ikke den det kommer an på, derimot hva man fyller den med.

Søken

En kvinne vender hjem fra Frankrike for å være til stede ved sin mors begravelse. Uten at hun har motivene helt klart for seg slår hun seg til nordpå, selv om hun har en kjæreste og samboer i Frankrike. Først nedsetter hun seg på slektsgården, senere flytter hun ut til en holme hvor noen av hennes eldre slektninger også har bodd. Martha Maakeli kalles hun, og er kunstmaler av utdannelse. Etter hjemkomsten setter hun seg til å skrive. Hun ser tilbake på sitt liv og forsøker å komme til bunns i hvilke krefter som har styrt det. Skrivingen framstår på klassisk vis som en erkjennelsesprosess og en identitetssøken der hendelser og refleksjoner på nedskrivningens nåtidsplan veksler med gjengivelser av fortidige hendelser. På det øverste nivå har beretningen jeg-fortellingens form, men fortelleren omtaler også seg selv i tredjeperson - for å skape avstand til den hun var. Dessuten lar hun andre røster komme til orde - fortrinnsvis eldre kvinnelige slektninger som i form av indre

monologer forteller (brokker av) sine livshistorier.

Autentisk

Fine naturskildringer fra et nordnorsk landskap veksler med reflekterende passasjer innenfor rammene av en beretning om en kvinne som har søkt hjemover for «å finne seg selv» ved å ransake sin egen fortid, ved å konstruere fiktive samtaler med sine formødre og endelig for godt å nedsette seg på sin fedrene jord. I det ytre er «Ildfluene» skrevet ut fra dannelsesromanens velkjente struktur: hjem-borte-hjemme. Men romanen har mange plans, og noen naiv tro på at hjemkomst er lik modning, autentisk liv og bevissthet om egen identitet formidler den ikke. Boken skildrer en søken etter selvfølgelighet, etter en tilværelsesform hvor man er ett med seg selv og sine egne handlinger. Etter at Martha har besluttet seg for å bygge seg hus på holmen, heter det: «Det er min tur til å være elg i solnedgang, fisk i vannet, å benekte døden.»

Boken handler også om en søken etter å bli synlig. Men både hjemkomst- og synlighetsprosjektet er ved beretningens slutt farget av den samme avstandsbetraktningen og selvbespeilingen i den moderne narcististiske kulturen tvetydige speilkabinett som kjennetegner det liv Martha tidligere har levd. Når husplanene realiseres, innser hun «at jeg er fanget inn av noe uavvendlig, et mønster i kroppens vev, en kode som også omslutter tausheten, ikke annet enn klisjeenes speilbilde som jeg nå var i ferd med å fremkalle», og hun spør seg selv: «Var dette å bli synlig?»

«Ildtuene» er en kunstnerroman, en utviklingsroman og en midlivskriseroman. Tankene går uvilkårlig til Sandels Alberte (Nord-Norge/Paris-aksen), men delvis også til Undsets Jenny. Som ung er Martha i likhet med disse en kvinne som vokter sin dyd, men hun utvikler seg snart til å bli mer frimodig, bl.a. forsøker hun (forgjeves) å forføre stedets prest. Det skulle bare mangle, hun er et barn av 68. Også fortellerteknisk er Arntzen mer avansert enn sine forgjengere.

I langdrag

På en særdeles elegant måte har hun interpolert en beretning-i-beretningen - som ikke bare speiler den øvrige og kaster lys over hovedpersonen, men som også utpeker den estetikk som både kaster lys over hovedpersonen, men som også utpeker den estetikk som både Martha som maler og forteller og selve det overordnede romanprosjektet er styrt av. Det er en beretning om en kvinne i New York som hver dag tar et passfoto av seg selv og klistrer på toalettveggen, påført dato, helt til hun en dag tar sitt eget liv etter å ha kontaktet en malerkollega som vekker stor oppstandelse ved å utstille disse bildene, samt bildet av den døde. Men det er en dato som mangler, og det er nettopp denne som gjør det hele: «Det lille punktet som gjør et kunstverk til et kunstverk, som får det til å vippe, dirre, leve, det uforutsigbare, overraskende, som åpner for flertydighet.»

Å utrede alle de linjer som løper ut fra mikrohistorien og inn i makrohistorien og vever romanen sammen til et vippende, dirrende, uforutsigbart hele, ville krevet et helt Dagbla'. Vi bærer derfor gjerne over med at beretningen til tider trekker i langdrag, at den friske strømmen som flyter gjennom boken til tider koagulerer, og bildene klumper seg opp. Helhetsinntrykket er nemlig udelt positivt. Arntzen hører til de sene debutanter, årgang 1949. Kan vi vente oss mer? Vi håper inderlig det. Et så ubestridelig talent nekter vi å bli latt i stikken av.-