Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge - et kastesamfunn

Den eneste som virkelig blir sett i Norge, er milliardæren som synes livet er for kort til å drikke billig sjampanje til frokost.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE ER ET lite land. Befolkningen teller færre individer enn i en gjennomsnittlig storby andre steder i verden. Landets befolkning kan deles i tre lag: Et lite mindretall egentlig fattige mennesker, et digert flertall rike mennesker og en bitteliten gruppe enormt rike mennesker. Minstepensjonisten som overlever på kattemat er like usynlig som den selvutslettende sprøytenarkomane er synlig. Men den eneste som virkelig blir sett, er milliardæren som synes livet er for kort til å drikke billig sjampanje til frokost. Vedkommende blir sett opp til av folk flest og dyrket i media. De tre befolkningsgruppene lever harmonisk side om side. Norge er ikke lenger et klassesamfunn, landet er en moderne variant av et kastesamfunn.

SLIK HANNKATTENE dukker hverandre ved å pisse høyere opp etter lyktestolpene, kappes brahminerne i Norge om å eie det dyreste kjøkkenet, hytta med flest bad eller den feteste SUV\'en. Penger er blitt målestokken i offentlighetens bedømming. Kultur eller suksess dokumenteres i antall solgte billetter, solgte bøker, solgte CDer eller personlig inntjening. En av Stortingets fremste tillitsvalgte poserer i eget kjøkken på forsiden av et ukemagasin når han skal selge huset og tjene masse penger. Men det har ikke alltid vært slik. Hvordan ble den norske kulturen så dekadent at den lar seg presse inn bak et økonomisk rammeverk samtidig som et ekstremt mindretall av oppkomlinger og/eller milliardærer som Vollvik, Stordalen og Stray Spetalen er blitt idealer og rollemodeller?I litteraturen blir fortellingene om tingenes tilstand gjerne sett gjennom arbeideren, bonden eller den intellektuelle. I en situasjon der markedsøkonomien er i ferd med å ta grep om kulturen har svaret egentlig gitt seg selv. Veien mot innsikt ble pekt ut av Deep Throat allerede under Watergate: Follow the money.

ETTER 1973 ble norsk shipping liggende med brukket rygg da araberstatene valgte å bruke oljen som våpen til å hevne tapet i Yom Kippur-krigen. Samtidig ble olje pumpet opp fra brønner i Nordsjøen og velstanden i annerledeslandet gikk fra å være høy til å bli enda høyere. Det var duket for et generasjonsskifte i norsk økonomisk adel. Antropologisk sett var det et tidsspørsmål før den norske industriarbeideren og bonden forsvant over i historien til fordel for tjenesteytere i privat og offentlig sektor. Det var et tidsspørsmål før folket identifiserte seg som generasjoner etter epoker av britiske musikkutgivelser - og til at fjernsynet gikk over fra å bedrive ensidig opplysning til kollektiv fordumming. Stortingsrepresentanten Einar Førde kunne flirende sammenligne Oslo Børs med en død hest. Det Førde og hans klakkører sannsynligvis ikke visste, var at norsk industri på søttitallet var underpriset med milliarder, at en «død» børs i hele etterkrigstiden sto ansvarlig for den samme underprisingen, at den samme «døde» børsen hadde besørget kunnskapsløshet (i befolkningen generelt og i Stortinget spesielt) rundt etikk og moral knyttet til handel med verdipapirer. Det fantes ikke kapable institusjoner for kontroll med den lille omsetningen som faktisk foregikk. Lovverket var urgammelt og mangelfullt, noe som ga fritt fram for de grådigste og mest skruppelløse pengepugerne.

DET VAR FÅ som innså at underprisingen av norsk næringsliv før eller siden måtte lignes ut. Arbeiderpartiets velferdsstat hadde banet vei for et borgerskap som før eller siden ville kreve ENDA høyere velstand, ENDA større andel av velferdskaka og dermed hive solidaritetstanken over bord. Grunnlaget var lagt for høyrebølgen, som ga et liberalistisk dominert Storting og påfølgende frislipp av økonomien. Norsk næringsliv mistet dyden fullstendig på åttitallet. Slaktingen av bedrifter og kampen om å stikke mest mulig av næringslivets skjulte reserver i egen pung, gikk så flisene føyk etter som fler og fler kastet seg på. Hvis det blinket en rød lampe, var det få eller ingen som så den. Frislipp av økonomien innebar betydelig lånefinansiering og verdivurderinger uten subsans. Karusellen snurret og gikk inntil det sa pang 19. oktober 1987.

DA KRAKKET på Wall Street innledet Den lange depresjonen i 1929, var konsekvensen av oppblåst børs og lånefinansierte aksjeinvesteringer like gåtefull for investorene som for politikere på grasrotnivå. Finansnæringen falt sammen etter 1929. Men norsk finansnæring falt ikke sammen etter 1987. Næringen hadde lært av sine feil. Da panikken grep om seg denne oktoberdagen i 87 - da begrepet japp gikk i graven sammen med graverte messingplater ved bardisken på Barock - viste den amerikanske sentralbanken vei og ga landets forretningsbanker ubegrenset kreditt slik at de kunne kjøpe opp til underkurs aksjene som ble panikksolgt. Siden drevne aktører på børs vet at krakk bare er et styggere ord for begrepet verdijustering, kan næringen ta justeringen der den synes minst og monner mest - hos småsparerne. I oppgangstider sprenges markedet av fristere som lokker med fantasigevinster hvor vinnerodds lavere enn i Lotto omskrives til noe så ullent som risiko. Etter smellen omskrives tyveriet fra de som virkelig har noe å miste til begrepet pulverisering av tap. Det er når livrentene og sparepengene ryker at det blir mulig for storinvestorene å «ha is i magen» - altså rolig vente på at egne porteføljer skal jobbe seg opp fra bølgedalen som krakket utgjør i lengre perspektiv. Det var ikke slutt i 87. Indeksen fikk fort luft under vingene. Dansen rundt dotcom-kalven ved årtusenskiftet ble enda heftigere enn åttitallets boogie-nights. De som husker lenger enn tre uker tilbake, vet at flere måtte vinke farvel til Lottogevinsten i årets skjønne mai samtidig som en og annen storinvestor ble sittende med is i magen. Finance credit-skandalen og dommen forteller to ting om dagens finans-Norge: Den kriminelle aktiviteten florerer som før, men må holde lavere profil for å gå like upåaktet hen.

I 1994 BLE studieretningen Handel og kontorfag strøket fra det norske skolekartet. Faget økonomi er ytterligere redusert på allmennfaglig studieretning og finnes knapt i grunnskolen. Pengemakten forvaltes mer og mer av en elite som i større og større grad får besørge sin egen tilvekst og slik trygt kan forbli elite. Hos andre vokser fremmedgjøringen for økonomifaget og dets samfunnsmessige betydning. Da Gyldendal forlag i år annonserte etter den «politiske» romanen, ønsket juryen å lese om IP-telefoni, sluttpakker, kebabnorsk og ungkarsfestivaler. En av det moderne kastesamfunnets myter er at samfunnskritikken gjør seg best sett nedenfra. Der tar den seg godt ut. Ulempen er bare at en slik kritikk sjelden rammer andre enn folk som dopes av media til å tro at svarene på livets spørsmål bor i pyramidespillets lokkende milliardgevinster. Kjell Ola Dahl er forfatter og kommer i høst med romanen Lindeman & Sachs - en familiekrønike fra søtti- og åttitallet, hvor handlingen og konfliktene foregår med norsk næringsliv som bakteppe.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!