Norge bidrar til lidelsene

Norges boikott av Hamas er med på å fosterke lidelsene til det palestinske folket, mener Inger Marie Lid.

DEN NORSKE regjering bruker svært sjelden boikott som virkemiddel for å nå politiske mål. Derfor svarte også utenriksminister Gahr Støre at han ikke har tro på boikott sist spørsmålet var oppe. Dette var i forbindelse med SVs forslag om å boikotte Israel, som ble fremmet vinteren 2006. Det han ikke sa den gangen, er at Norge tror på boikott når det gjelder palestinerne. Forsiden på Klassekampen lørdag 5. januar har overskriften «Fortsatt boikott av Hamas». Det er også denne gangen utenriksministeren det vises til, og foranledningen er et forslag fra SV om å avbryte boikotten av det palestinske folkets valgte representanter: Hamas. Dette fremstilles ikke som en boikott av et folk, men som en boikott av en (terror-) organisasjon. Det er, etter hva jeg har kunnet finne ut, første gang den norske regjeringen iverksetter og gjennomfører det som i praksis er boikott av et okkupert folk.

MAN KAN LIKE eller mislike de representanter et folk velger. Det er mulig å forestille seg at en del land i verden ikke ville like at Fremskrittspartiet vinner stortingsvalget i Norge i 2009. Men er det mulig å forestille seg en boikott med den begrunnelse at Fremskrittspartiet må akseptere menneskers rett til å flytte over landegrensene? Parallellen er sviktende av mange grunner, blant annet fordi vi ikke er et fattig okkupert folk, og derfor ville tålt en eventuell internasjonal boikott relativt godt i en periode. Men kunne man skille mellom boikott av oss nordmenn og boikott av de representanter vi har valgt til å representere og styre oss? Regjeringen ser ut til å mene at det går an å skille mellom et folk og folkets valgte representanter. Dette synspunktet er en teoretisk mulighet, men umulig som praksis.Etter å ha besøkt Israel, Palestina og de okkuperte områdene, er det åpenbart at de som er mest skadelidende av boikotten av Hamas nettopp er det palestinske folket. Barn, kvinner, gamle, unge og voksne. Livet og dagligdagen er blitt kraftig forverret i løpet av det året boikotten har pågått. Skoler, kulturinstitusjoner, politikk, helsevesen - alle områder lider under boikotten. Samtidig er Israel i ferd med å ferdigstille bygging av en 9 meter høy mur som i all hovedsak skiller palestinere fra palestinere og gjør reise og kontakt mellom byer som Ramallah, Øst-Jerusalem og Betlehem nærmest umulig. Muren bygges for en stor del på palestinsk land og ikke på grensen fra 1949.

SIVILBEFOLKNINGEN i de okkuperte områdene og i Palestina er i dag så trengt at det er vanskelig å snakke om et dagligliv og normalsamfunn. I retorikken skal muren forhindre terror. I realiteten er den en strategi for å etablere nye grenser, først og fremst i området rundt stor-Jerusalem. Her ligger de største og viktigste israelske bosettingene på okkupert land. Israels strategi ser ut til å være å sikre stor-Jerusalem som en israelsk by og samtidig gjøre det bortimot umulig for palestinerne å drive en stat. Små, spredte områder nesten uten ressurser og med usammenhengende infrastruktur er ikke en drivbar stat for noe folk, heller ikke for palestinerne. Resultatet av slike forhold blir gjerne indre uro og oppstand. Vi ser allerede økende motsetninger og kamphandlinger mellom tilhengere av Fatah og Hamas.Tross denne allerede så pressede situasjonen har vi en regjering i Norge som boikotter det okkuperte folkets lovlig valgte representanter. Hvordan er dette mulig?

VALGET BLE gjennomført i de palestinske områdene og i de okkuperte områdene med full internasjonal overvåking. Valget og valgresultatet ble også godkjent. På forhånd var de representantene som stilte til valg åpent kjent. Man visste at Hamas stilte til valg. Man kjente også til Hamas\' syn på staten Israel. Det er mulig å tenke seg at et internasjonalt samfunn forsøker å forhindre at et parti stiller til valg, det skjedde ikke i dette tilfellet. Begrunnelsen for boikotten er Hamas\' manglende vilje til å akseptere staten Israel. Det er ikke vanskelig å mene at Hamas burde akseptere staten Israels rett til å eksistere, særlig nå etter at de er blitt valgt som statsledere i den lille og sønderrevne staten Palestina som forsøkes etablert under svært vanskelige forhold. Men det gjør de altså ikke. Spørsmålet blir da, hvordan forholder vi oss, som del av et internasjonalt samfunn, til dette faktum? Det er interessant å se at regjeringen her tror på boikott som virkemiddel. Målet er å få Hamas til å anerkjenne Israels rett til å eksistere. Virkemiddelet er boikott. De som blir skadelidende er først og fremst den palestinske sivilbefolkningen.

ER BOIKOTT et klokt og riktig valg i denne situasjonen? Tidligere har Norge, etter det jeg har funnet ut, bare brukt boikott i forbindelse med apartheidstaten Sør-Afrika og Irak under Saddam Hussein. I konflikten mellom Israel og Palestina er det Israel som er den sterkeste parten og som gjennom en årrekke har trakassert sivile palestinere gjennom kolonialisering av land og stadige kontroller av palestinere i Israel og i de okkuperte områdene, og nå sist bygging av muren langt inne på palestinsk land. Israel har ikke vist vilje til å følge FN-resolusjoner, uten at vesten av den grunn har grepet inn. Alt dette har bidratt til motstanden mot å anerkjenne staten Israel fra Hamas\' side. En vestlig boikott av palestinerne styrker palestinernes opplevelse av at de ikke kan stole på vesten. Boikotten kan først og fremst forstås som en aksept av Israels ofte folkerettsstridige opptreden overfor palestinerne.

NÅR MAN REISER i de okkuperte områdene og ser fattigdommen og de problemene som er oppstått som følge av boikotten, er det vanskelig å forstå at boikotten fortsetter. Som en ytterligere forsterking av vestens boikott, tilbakeholder også Israel palestinske skattepenger. I tillegg til dette har de palestinerne som må reise gjennom de israelske sjekkpunktene, fått ekstraordinære utgifter fordi de må betale en sum for i det hele tatt å ha lov til å passere gjennom sjekkpunktene. Nærmest som et månedskort på trikken, summen er også omtrent den samme. Muren gir også andre økonomiske byrder i form av for eksempel økte bensinutgifter fordi man må kjøre lange omveier der man tidligere bare kunne kjøre direkte dit man skulle. Kjørelengden mellom Betlehem og Ramallah er blitt flere mil lenger etter at muren har stengt av de korteste veiene.

DET ER VANSKELIG å se hva Norge ønsker å oppnå med en fortsatt boikott av palestinerne. Er det slik at det bare påhviler Hamas et ansvar for det palestinske folkets liv og velferd? Har den sterke part her intet ansvar overhodet for den fortvilte humanitære situasjonen i de palestinske områdene? Hvor langt er vesten villig til å gå for å tvinge Hamas til å gjøre som vesten vil? Vi er i en situasjon hvor to-statsløsningen er i ferd med å bli en påstand mer enn en virkelighet. En palestinsk stat med de grenser som vil være realiteten etter ferdigstillelse av muren, er ikke et land det går an å styre og bygge bærekraftige lokalsamfunn i. Det er urealistisk å tro på en to-statsløsning uten samtidig å gjøre alt en kan for å hindre videre bygging og ferdigstillelse av muren. Et humanitært svar på dette viktige politiske problemet ligger ikke i fortsatt boikott av konfliktens desidert svakeste part.