Debatt: EU og likestilling

Norge ble ikke et «annerledesland»

Mange fryktet likestillingspolitiske tilbakeslag da Norge ble med i EØS. 25 år senere kan vi fastslå: Resultatet var heller vinn-vinn.

LIKEVEKT: Frykten for et nordisk «kappløp mot bunnen» på likestillingsområdet som følge av den europeiske integrasjonen var overdreven, konkluderer kronikkforfatterne. Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix
LIKEVEKT: Frykten for et nordisk «kappløp mot bunnen» på likestillingsområdet som følge av den europeiske integrasjonen var overdreven, konkluderer kronikkforfatterne. Illustrasjon: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Det var kvinnene som holdt Norge utenfor EU i 1994. Under folkeavstemningen stemte et klart flertall av norske kvinner nei til norsk medlemskap, mens det blant menn var en overvekt av ja-stemmer. Argumentet om at et norsk EU-medlemskap ville svekke velferdsstaten, og dermed likestillingen, var særlig avgjørende for mange av kvinnene som stemte nei. Mange var også bekymret for EØS-avtalen fra 1994. EØS og over 70 andre avtaler med EU har knyttet Norge tett opp til EUs politiske og rettslige system.

Cathrine Holst
Cathrine Holst Vis mer

Over to tiår senere, med kvinnedagen foran oss, er det på tide å gjøre opp status så langt: Hvordan har den europeiske integrasjonen egentlig påvirket norsk og nordisk likestilling?

Et første spørsmål å stille seg er om EU i det hele tatt har hatt noen betydning for nordisk likestillingspolitikk. Den nye boka «Europeisering av nordisk likestillingspolitikk», som vi har redigert, viser at svaret på spørsmålet er et ubetinget ja. Europeiske land har riktignok formelt sett stor frihet til å utarbeide sin egen politikk på likestillingsområdet. EUs direktiver og dommer i EU-domstolen legger imidlertid klare rammer for hvordan for eksempel kvoteringstiltak kan og ikke kan utformes. Permisjons- og trygdeordninger og likelønnsreguleringer kan heller ikke stride mot EUs regler.

Mari Teigen
Mari Teigen Vis mer

Et naturlig neste spørsmål er om påvirkningen fra EU har vært til det bedre eller til det verre. Påstanden er gjerne at EU og EU-land har kommet «kortere» enn Norden når det gjelder likestilling, og at en eventuell europeisk påvirkning på nordisk likestillingspolitikk i så fall er til det verre.

I virkeligheten er bildet mer sammensatt. Det finnes på den ene siden eksempler på at EU-retten gjør det likestillingspolitiske handlingsrommet mindre. Krav til likebehandling og ikke-diskriminering gjør for eksempel at øremerking av stillinger for det ene kjønn ikke lenger er tillatt. Norsk kvoteringspolitikk foregår med andre ord innenfor trangere rammere enn før, og om vi bare ser på målet om kjønnsbalanse må unionen sies å ha bidratt lite positivt. EU kan også generelt kritiseres for å ha for lave ambisjoner på likestillingsområdet, og de siste årenes innstrammingspolitikk og konservative og populistiske strømninger i mange av EUs medlemsland har satt en stopp for nye likestillingspolitiske initiativer.

På den andre siden har EU over tid bidratt til å styrke likestillingslovgivningen og diskrimineringsvernet, også i Norden. «Rettsliggjøringen» av flere politikkfelter i EU er både omdiskutert og utskjelt. Det er samtidig hevet over tvil at EU-domstolen har bidratt til større gjennomslag for kjønnslikestilling gjennom en rekke dommer mot direkte og indirekte kvinnediskriminering. Her har EU-forpliktelsene utfordret en ganske systematisk norsk motvilje mot effektiv håndheving av lovpålagte likestillingskrav. Også når det gjelder omfanget av sivilsamfunnets kontakt med parlament og forvaltning på likestillingsfeltet, må EU sies å skåre vel så bra som Norge.

Området innenfor likestillingsfeltet hvor de nordiske landene skiller seg mest ut, er kanskje familiepolitikken, der et sentralt mål har vært å fremme en god balanse mellom arbeids- og familieliv gjennom foreldrepermisjonsordninger og et offentlig finansiert barnehagetilbud. På dette feltet har EU bidratt lite, men heller ikke lagt hindre for nordisk politikkutforming. Familiepolitikken har beholdt det nordiske sosialdemokratiets signatur under skiftende regjeringer og relativt uavhengig av EU-tilknytning.

Det er interessant å sammenlikne likestillingsutviklingen i Norge de siste 25 årene med situasjonen i Danmark, som ble EU-medlem allerede i 1973, og i Sverige, som stemte ja da Norge stemte nei i 1994. Det ville ikke vært unaturlig å forvente at EU-landene Sverige og Danmark ville nærme seg hverandre i likestillingspolitikk og på likestillingsindikatorer, mens Norge ble et «annerledesland» med stadig bedre resultater enn nabolandene på likestillingsfeltet. Det er imidlertid ikke dette som er skjedd. Det er få tegn til at Sverige og Danmark har nærmet seg hverandre mer enn Sverige og Norge, og på likestillingsindekser skårer Sverige like bra eller bedre enn Norge.

Alt i alt kan vi konkludere med at frykten for et nordisk «kappløp mot bunnen» på likestillingsområdet som følge av den europeiske integrasjonen var overdreven. Den nordiske familiepolitikken og kvoteringsordningene står stort sett ved lag, og EU-medlemmet Sverige er best i klassen. Samtidig er det grunn til å hevde at EUs reguleringer på likestillingsområdet har utfordret den nordiske sosialdemokratiske tradisjonen. Grovt sagt har de nordiske landene prioritert utviklingen av en velferdsstat som sikrer offentlig subsidiert barnepass og permisjonsordninger for å fremme kvinners arbeidsmarkedsdeltakelse. Dette har vært ansett som viktigere enn å finne effektive botemidler i møte med diskriminering i utdanningssystemet og på arbeidsplasser, noe som har stått høyere på agendaen i EU.

Norges forhold til EU på likestillingsområdet i disse årene har likevel aller mest artet seg som en vinn-vinn-situasjon: EUs antidiskrimineringsdirektiver har hatt en progressiv effekt, gjennom å styrke beskyttelsen av sårbare grupper i Norge. Samtidig har våre generøse familie- og velferdspolitiske ordninger så langt bestått – uten å ha blitt særlig mye påvirket, verken positivt eller negativt, av EU.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.