Kulørt konkurs: Etter fjorten år med Moods of Norway er det nå slutt. Foto: Agnete Brun
Kulørt konkurs: Etter fjorten år med Moods of Norway er det nå slutt. Foto: Agnete BrunVis mer

Moods of Norway-konkursen

Norge blir et døllere land uten deres fargesprakende galskap

RIP Moods of Norway.

Kommentar

«Er det noen som har noen Moods of Norway-minner?», spurte jeg på Facebook i går. Nyheten om at Norges mest fargesprakende, ja kan vi si glorete, klesmerke var konkurs var noen dager gammel. Selskapet hadde gått på en 30-millionerssmell i 2016. Drømmen om å bli et internasjonalt brand hadde vært for stormannsgal, utlandet ville visst ikke ha spragledresser likevel. Eller kanskje det var den sterke dollaren som tok knekken på dem, en snuoperasjon som ikke fungerte, et risikolån som ikke hjalp. Uansett, Moods of Norway er historie, det er på tide å fortelle historien om Moods.

Eller i hvert fall historier om Moods.

Og dem er det mange av.

I fjorten år har Moods ikke bare kledd opp den generelle nordmann, de har også vært en utømmelig kilde til den gode samtalen. Selv tilblivelseshistorien er en god historie, hør bare her: Offisielt ble Moods of Norway skapt på et nachspiel på Hawaii. Simen Staalnacke var utenlandsstudent, han så på Norge utenfra. Grått og trist, syntes han det var. Ideen var å kombinere norsk folklore med hawaiiske farger. Crazy colors!

Det ble et finanseventyr i alle regnbuens farger. Rosa traktorer ble kjørt inn på fester som gikk over alle støvelskaft, Ari Behn og John Arne Riise la sin elsk på merket, Norwegian fikk uniformer med illustrasjoner av selskapets flyruter i jakkeforet. Da det norske landslaget trampet inn på stadion under åpningsseremonien for OL i Brasil, var hele gjengen iført Moods-dresser.

«Vondt i øynene», sutret den svenske sportskommentatoren Ludvig Holmberg på livebloggen sin. Og det er jo ingenting vi liker bedre enn sutrende svensker!

Men selv om de største festene kanskje foregikk i byene, var nok den største fanskaren på landsbygda. Eller kanskje i Senterpartiet?

«Men KORLEIS skal fylkesdelegasjonane på partilandsmøta skaffe seg sprekt pentøy til lands-møtefesten no? Må vi tilbake til bunaden, liksom?», spurte Klassekampens Jens Kihl på Facebook da nyheten om konkursen sprakk.

Det tar meg tilbake min egen Facebook-tråd. «Er det noen som har noen Moods-minner», spurte jeg. I løpet av sekunder var det full truck.

«Sølibatet som skyldtes Moods of Norway-pysjen min», fortalte en. En annen lenket til en sak hos motenettstedet Melk & Honning. De hadde laget en liste med det de mente var Moods of Norways «fineste høydepunkt»: «Traktorvafler på Grand Hotell», «Christian Ringnes som Askeladd på Moods-visning», «Samarbeid med brunosten». Blant annet.

En tredje kommentar, fra en kollega oppvokst en time og tjue minutter på hullete veier fra Stryn: «Kjøreturene for å kjøpe knallrosa hettegensere med skremmende skeiv søm fra vareprøvebutikken i Stryn <3».

Elsk dem eller hat dem. Det aller fineste med Moods of Norway er at det har vært beint ut umulig å ignorere dem. La oss håpe på en fargesprakende gjenoppstandelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook