Libya-utvalgets leder: Jan Petersen presenterer utvalgets rapport under et pressemøte i Ridehuset på Akershus festning i Oslo torsdag. Bak står utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H). Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Libya-utvalgets leder: Jan Petersen presenterer utvalgets rapport under et pressemøte i Ridehuset på Akershus festning i Oslo torsdag. Bak står utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H). Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Rapport om krigen i Libya:

Norge bombet humanitært, presist og pliktoppfyllende

Regjeringen Stoltenberg hadde i liten grad en egen, selvstendig forståelse av situasjonen i Libya da den besluttet å sette inn kampfly. Likevel var avgjørelsen konstitusjonelt holdbar og bombingen skjedde innenfor Norges humanitære forpliktelser.

Kommentar

Dette er blant de sentrale konklusjonene i den evalueringsrapporten om norsk deltakelse i krigen i Libya som ble lagt fram torsdag. Utvalget er blitt ledet av tidligere utenriksminister og Høyre-leder Jan Petersen, og har hatt et sterkt begrenset mandat. Det skulle bare vurdere beslutninger og hendelser i krigsåret 2011, og har dessuten hatt berøringsangst når det gjelder vanskelige spørsmål knyttet til de norske bombemålene. At krigen etterlot et sønderskutt Libya i total oppløsning, er knapt berørt eller omtalt.

I perioden fra 21. mars til 31. juli 2011 utførte norske F-16 fly 2820 oppdrag og slapp 588 bomber mot libyske mål. Norge var en av de mest aktive deltakerne i den allierte operasjonen, og påtok seg mange av de skarpeste og vanskeligste oppdragene. I den første del av operasjonene sto norske luftstyrker for 15 – 18 prosent av luftkampanjen, og totalt om lag 10 prosent av bombingen. De norske oppdragene var fordelt med omtrent 25 prosent på forhåndsplanlagte mål. De øvrige 75 prosent av målene ble i stor grad bombet på grunnlag av hva pilotene oppdaget fra luften.

Oppdragenes omfang og karakter er enestående i norsk historie etter annen verdenskrig. I tidligere utenlandsoperasjoner har Norge ofte bidratt i bakre rekke eller i begrenset omfang. I Libya ga Norge et bidrag som ga tellende innflytelse på resultatet. Operasjonen var altså et politisk og militært kvantesprang. Spørsmålet er om dette ble besluttet og håndtert på en måte som sto i forhold til den nye dimensjonen. Om vi vurderer Libya-rapporten i dette perspektivet, blir konklusjonen på mange punkter nedslående. Om det militære håndverket ble dyktig utført, var de politiske grepene svake og altfor utydelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er noen av utvalgets konklusjoner som viser dette:

  • Norske myndigheter hadde i liten grad en egen, selvstendig forståelse av situasjonen i Libya før den endelige beslutningen om deltakelse i operasjonene.
  • Regjeringen hadde ved oppstart ingen exit-strategi utover å tidsbegrense norsk deltakelse.
  • Det ble ikke foretatt noen vurdering av hva slags konflikt Norge ble part i, eller om beslutningen innebar krig i folkerettslig forstand.
  • Til tross for det norske bidragets omfang og karakter, ble det ikke tatt initiativ for å sikre en tilsvarende norsk innflytelse i militære avgjørelser.
  • Norske beslutningstakere hadde ikke definert regimeendring i Libya som en målsetting, men var passivt klar over at dette kunne bli en konsekvens.

Utvalget viser til at regjeringens mål var å gjennomføre FNs Libya-vedtak, beskytte sivile og vise støtte til NATO og nære allierte innen NATO. Det konkluderer – som ventet – med at Libya-operasjonen hadde et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag, og at operasjonen ble vurdert som nødvendig for å beskytte de sivile i landet. Mangelen på beslutningsgrunnlag blir ikke problematisert, og står i sterk kontrast til hva en britisk parlamentsrapport kom fram til. Den konkluderte bl.a. med at britisk strategi bygde på feilaktige antakelser og mangelfull forståelse av konflikten i landet og trusselen fra Gadaffi-regimet. At det hersket større klarhet hos norske myndigheter er det lite grunnlag for å tro.

Når Norge så raskt, uvørent og sterkt kom med i Libya-operasjonene, skyldtes det andre forhold enn overlegen kunnskap eller større humanistisk forståelse. Konflikten representerte en perfekt krig for Norge. Den hadde et kraftfullt, nesten grenseløst FN-mandat. Det la grunnlag for en sterk politisk begrunnelse for å bruke norske styrker.

Samtidig kunne Norge oppfylle det som alltid er hovedformålet når det gjelder operasjoner i utlandet: Vise oss som en trofast alliert som stiller opp når mektige venner kaller. I tillegg forelå det omfattende medie- og etterretningsinformasjon som pekte mot at Gadaffi ville slakte sitt eget folk.

Derfor kunne statsminister Jens Stoltenberg få tilslutning til krigen på rekordtid og ved bruk av mobiltelefon. Det var ingen dissens i regjeringen, og på Stortinget var alle partier for krig. Også SV der ledelsen dessuten sikret seg et støttevedtak på partiets landsmøte.

Petersen-utvalget konkluderer med at regjeringens vedtak i statsråd, og den påfølgende konsultasjonen i Stortinget, tilfredsstiller Grunnlovens krav. Likevel ser den at «offentlige reaksjoner» på beslutningsprosessen indikerer at det «utenfor kretsen av sentrale aktører» oppsto usikkerhet. På godt norsk: Det er reist kritikk av at krigen ble besluttet på mobiltelefon og SMS og at dette kan skje uten vedtak i Stortinget.

Utvalget vil på ingen måte komme denne kritikken i møte, bare avskaffe den såkalte usikkerheten. Det blir derfor foreslått endringer i Grunnloven som klargjør dagens rettstilstand. Mens Danmark ikke hadde noen problemer med å rekke et vedtak i Folketinget når det gjaldt Libya-operasjonen, vil Petersen-utvalget bevare dagens ordning. Den skal bare nagles tydeligere fast i Grunnloven.

Klarhet er ellers ikke utvalgets styrke på enkelte, viktige områder. Det går omhyggelig rundt en konkret befatning med de norske bombemålene og effekten av bombingen. Vi får bare vite at Norge etterlevde sine «humanitærrettslige forpliktelser» under gjennomføringen av operasjonene. Det gis ingen analyse av effekten eller sivile tap som følge av de 2820 toktene.

Her etterlater Petersen-utvalget et krater av spørsmål uten svar.