INTERKJØNN: Den belgiske toppmodellen Hanne Gaby Odiele sto i forrige uke fram og fortale at hun er interkjønn. Hun kritiserer de medisinske inngrepene hun ufrivillig er blitt utsatt for, og ønsker å bekjempe tabuet rundt det å være interkjønn. Foto: Jonas Gustavsson
INTERKJØNN: Den belgiske toppmodellen Hanne Gaby Odiele sto i forrige uke fram og fortale at hun er interkjønn. Hun kritiserer de medisinske inngrepene hun ufrivillig er blitt utsatt for, og ønsker å bekjempe tabuet rundt det å være interkjønn. Foto: Jonas GustavssonVis mer

Debatt: Interkjønn

Norge bryter med FNs barnekonvensjon

I Norge fødes det hvert år 12-15 barn der legene ikke lett kan plassere barnets kropp som jente- eller guttekropp. Disse barna bli ofte utsatt for såkalt kjønnsnormaliserende inngrep.

Meninger

Den belgiske toppmodellen Hanne Gaby Odiele sto i forrige uke fram og fortale at hun er interkjønn. Hun kritiserer medisinske inngrepene hun ufrivillig har blitt utsatt for, og ønsker å bekjempe tabuet rundt det å være interkjønn.

Hadde Hanne Gaby Odiele blitt født i Norge ville hun sannsynligvis blitt utsatt for de samme inngrepene mot sin vilje. Norge har ved flere anledninger fått kritikk for sin behandling av interkjønn-barn. FN sin spesialrapportør på tortur har oppfordrer alle stater til å få en slutt på ”kjønnsnormaliserende” operasjoner. Land som Portugal og Malta har innført lover som forbyr slike kjønnsnormaliserende inngrep på barn.

Interkjønn (intersex på engelsk) er et paraplybegrep bruk om mennesker som har kropper som ikke enkelt kan klassifiseres som enten «kvinnekropper» eller «mannskropper». Dette er naturlig forekommende variasjoner, hos noen er det tydelig ved fødsel, andre kan merke det i puberteten og noen kan gå hele livet uten å vite at de er født med uvanlige kjønnskarakteristikka.

I Norge fødes det hvert år 12-15 barn der legene ikke lett kan plassere barnets kropp som jente- eller guttekropp. Disse barna bli ofte utsatt for såkalt kjønnsnormaliserende inngrep. Formålet med slike inngrep å ikke å ivareta barnas helse, men å gi dem kropper som typiske for jenter eller gutter. Slike inngrep på små barn kan medføre alvorlige komplikasjoner i tillegg til tap av seksualfunksjon og reproduktiv evne. Hanne Gaby Odiele beskriver inngrepene som et overgrep, og hun er ikke alene om å oppleve det sånn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Redd Barna, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og Skeiv Ungdom utga i fjor rapporten «Rettane til LHBTI-barn i Noreg vurderinger og tilrådninga i lys av FN sin barnekonvensjon».

I rapporten står det blant annet at barns grunnleggende menneskerettigheter ikke blir oppfylt når man utfører irreversible kirurgiske inngrep, som ikke er medisinsk nødvendig og som barnet ikke kan samtykke til.

Dagbladet skrev en omfattende og god artikkel om interkjønn lørdag der de blant annet opplyser om at de ikke har lyktes å få en kommentar fra det norske teamet som jobber med interkjønn barn i Norge.

Tidligere har det norske teamet uttalt at det er sjenerende for barna å ha uvanlige kropper, derfor må disse korrigeres. Vi kan ikke korrigere kroppene til barn bare fordi de ikke ser ut som majoriteten. Dette gjelder alle barn, ikke bare de som er interkjønn. En slik tankegang om normalisering legger ansvaret for å ikke bli diskriminert og mobbet på barna, ikke på samfunnet rundt. Foreldre må få god informasjon om hvilke alternativer som finnes, og det er legenes ansvar å fortelle dem at barna deres ikke er syke og at det ikke er et problem å vente med slike inngrep til barnet har dannes seg en egen mening om kropp og identitet

I tillegg sier de at ingen av barna de har utført slike inngrep på ønsker å «skifte kjønn» i voksen alder. Det finnes eksempler på at barna ikke får den kjønnsidentiteten legene forutså. Om man ender opp med å ha den kjønnsideteten legene predikerte rettferdiggjør ikke de medisinske inngrepene som har blitt gjort. Det er på tide at vi spør disse barna, ungdommene og voksne om hvordan de hadde ønsket å bli behandlet. I tillegg må vi få på plass gode faglige retningslinjer, som ivaretar barns menneskerettigheter, for hvordan disse barna og deres omgivelser skal ivareta og støttes i en slik situasjon.

Det er vanlig at leger argumenter for kirurgi ved at de ofte «gjetter» riktig på barnets kjønnsidentitet og forståelse av seg selv som voksen. Det kan hende det i mange tilfeller er slik at et barn ender opp med å oppleve seg selv som det kjønnet legene fant, men det vil ikke alltid stemme.

Selv om det viser seg at barnet får den kjønnsidentiteten legene predikerte er det fortsatt et brudd på barnets grunnleggende rettigheter å utføre inngrep som ikke er medisinsk nødvendig uten deres samtykke. Det er ikke gitt at barnet ønsker seg den kroppene legene tenker passer, samme hvilket kjønn barnet ender opp med å være. Legene må vente med å utføre slike inngrep til barnet er gammelt nok til å kunne avgjøre selv hvordan kroppene deres skal se ut og utvikle seg.

Vi kan ikke late som disse barna ikke finnes ved å korrigere kroppene deres, vi må korrigere vår forståelse av normalitet og kjønn.