DEN SVENSKE UTENRIKSMINISTEREN  Margot Wallström gikk ut og kritiserte Saudi Arabia for å være et kvinnefiendtlig land i mars, noe som blant annet medførte at landet stoppet å utstedte visum til svenske handelsreisende. - Vår utenrikspolitikk og våre politikere bør nå velge hvilken side av historien de vil være på -  de som sto i front, eller de som gikk etter, skriver generalsekretær i CARE, Gry Larsen.  Foto: NTB Scanpix
DEN SVENSKE UTENRIKSMINISTEREN Margot Wallström gikk ut og kritiserte Saudi Arabia for å være et kvinnefiendtlig land i mars, noe som blant annet medførte at landet stoppet å utstedte visum til svenske handelsreisende. - Vår utenrikspolitikk og våre politikere bør nå velge hvilken side av historien de vil være på - de som sto i front, eller de som gikk etter, skriver generalsekretær i CARE, Gry Larsen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Norge burde inspireres av Sveriges feministiske utenrikspolitikk

Da den svenske regjeringen, anført av utenriksminister Margot Wallström, proklamerte at Sverige skulle ha en feministisk utenrikspolitikk, vakte det humring i enkelte miljøer. Men det er ingen grunn til latter.

Meninger

Sverige og Wallström er i ferd med å definere et feministisk utenrikspolitisk initiativ. Det er spennende og nytenkende, men stemmene for å løfte likestilling som et mer grunnleggende spørsmål i utenrikspolitikken har vært der en stund. Nå hører vi stemmene med større tyngde og vekt.

Fra ulikt hold og miljøer tas det til orde for en feministisk - eller et likestillingsperspektiv - på utenrikspolitikken. Tidligere britisk utenriksminister, William Hague er en. Hillary Clinton, som til neste år kan ble USAs første kvinnelige amerikanske president er en annen. Vår utenrikspolitikk og våre politikere bør nå velge hvilken side av historien de vil være på - de som sto i front, eller de som gikk etter.

Noen vil sikkert hevde at norsk utenrikspolitikk allerede har et likestillingsperspektiv. Det er for så vidt riktig. Internasjonalt har vi blitt sett på som et foregangsland. Norge har snakket tydelig i viktige internasjonale prosesser og det har vært et uttalt prioritert område for skiftende regjeringer over flere år, spesielt i utviklingspolitikken. Men tiden er moden for sterkere lut. Min erfaring er at vi fortsatt har en vei å gå før likestilling anses som en naturlig refleks i norsk utenrikspolitikk. Et tilsvarende utenrikspolitisk initiativ som Sverige nå løfter kan gi oss det.

En feministisk utenrikspolitikk er både et mål og et middel. Politikken tar utgangspunkt i at man må erkjenne dagens åpenbare realiteter: På avgjørende utenrikspolitiske spørsmål er kvinner som regel overrepresentert som ofre, og de er underrepresentert i de posisjoner som gir frihet, makt og innflytelse. Denne systemiske skjevheten er ikke bare dypt urettferdig for kvinner - den bidrar til at vi umulig kan løse de store utfordringene vi står ovenfor i vår tid. Utfordringer som rammer både kvinner og menn. Derfor er ikke en feministisk utenrikspolitikk en visjon for kvinner. Det er en visjon for alle.

Margot Wallström og den svenske regjeringen har lansert tre hovedområder som man må jobbe med. Rettigheter, representasjon og ressurser. De er gode og kan være en rettesnor for en norsk feministisk utenrikspolitikk også.

· Rettigheter fordi det er fundamentet for oss alle. Nå ser vi en økende tendens til at kvinners rettigheter må vike blant annet for tradisjonelle normer og religiøs praksis. Det må vi stå opp imot. Kvinners rettigheter er menns rettigheter. Taper vi rettighetsdebatten, taper alle.

· Representasjon fordi det er fundamentet for all makt. Hvis man skal få innflytelse, hvis man skal kunne påvirke beslutninger og bringe nye perspektiver inn - ja, da må man være representert.

· Ressurser fordi det er et fundament for endring. Ressurser er i dag skjevt fordelt. Det samme er pengestrømmene. Det bidrar til å opprettholde og forsterke eksisterende skiller. Revolusjon trengs på alle nivå.

Jeg vil, i tillegg, legge til en fjerde: Reform. Uten reform, intet solid fundament. Vi må endre måten vi tenker og jobber, nasjonalt og internasjonalt, bilateralt og multilateralt.

Som kvinnelig statssekretær i UD var jeg, på de aller fleste internasjonale møtene jeg deltok på i mindretall som kvinne, bortsett fra på de møtene der kvinners rettigheter og likestilling ble diskutert. Tilfeldig? Neppe. Derfor må politikken også engasjere menn og eies av menn. Diplomatiet og det utenrikspolitiske miljøet må bli mer likestilt.

Innenfor de fire hovedområdene er det mange viktige utenrikspolitiske saker å ta tak i: Internasjonal rett og regulering, menneskerettigheter, humanitær bistand, global helse, flyktninger og migrasjon, terrorisme, sikkerhetspolitikk, fred og forsoning, demokrati, utdanning, arbeid, næringsliv, klima og utvikling. Jeg kan ikke komme på en utenrikspolitisk sak der et feministisk perspektiv ikke ville gjort debatt og beslutning bedre.

Soft politics, vil noen mene. For dem som har fulgt debatten knyttet til de diplomatiske forbindelsene mellom Sverige og Saudi-Arabia er det å kjempe for kvinners rettigheter og likestilling - og å stå opp for dem i møte med noen av verdens mest innflytelsesrike land, langt fra soft. Den svenske sikkerhetsforskeren Robert Egnell har sagt det på denne måten: «En feministisk utenrikspolitikk är inte en missvikted idealism i en våldsam värld. Den är ingen «kvinnofråga» och inget för mjukisar.» Ikke noe for de mjuke. Jeg kunne ikke sagt det bedre.

Likevel vakte det oppsikt da en feministisk utenrikspolitikk ble den svenske regjeringens nye utenrikspolitiske initiativ. I diplomatiske miljøer ble det himlet med øynene. Idealistisk og naivt, mente tradisjonelle utenrikseksperter. Jeg tipper at mange i det internasjonale diplomatiet fortsatt latterliggjør det.

Etter mange år i politikk og etter åtte år i UD må jeg innrømme at reaksjonene ikke var spesielt overraskende. Å kjempe for likestilling og kvinners rettigheter har aldri vært noen gratis reise, verken nasjonalt eller internasjonalt. I møte med reaksjonene har Margot Wallström sitert Gandhi: «First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you, then you win». Alle som har kjempet for likestilling kan kjenne seg igjen. Derfor er jeg heller ikke i tvil: Wallström vil vinne. Spørsmålet er om vi i Norge vil slåss sammen med henne. Det bør vi.