Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norge dilter med

«Tunge krefter i NATO og EU skyver FN i bakgrunnen. I en slik situasjon ville lille Norge ha mulighet til å holde fast ved noe som har vært en bærbjelke i vår utenrikspolitikk...»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I årenes løp har femti- seksti tusen nordmenn deltatt i FNs fredsbevarende styrker. De blå hjelmene ble selve symbolet på internasjonale fredsoperasjoner. Denne norske satsingen på verdensorganisasjonen var ikke bare i samsvar med FN-pakten. Den var også i tråd med en politikk som er blitt hevdet av regjering etter regjering, storting etter storting, i mer enn femti år: Det er en norsk hovedinteresse å styrke FNs evne til å gripe inn når freden blir krenket eller truet noe sted i verden. Bare FN, hvor alle verdens stater er representert, kan ivareta en global politioppgave med demokratisk legitimitet.

Det siste året er denne politikken blitt drastisk svekket. Da Stortinget den 13. april sluttet seg til St.meld. nr. 38 om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner, satte Norge ganske stille verdensorganisasjonen på sidelinjen. Riktignok skal FN fortsatt få lov til å «legitimere» internasjonale militære aksjoner, dersom man får det igjennom i Sikkerhetsrådet; det er jo greiere å ha folkeretten med seg enn å bryte den. Det heter også at FN fortsatt kan ta seg av enkelte «lette» fredsbevarende oppgaver. Men når det gjelder operasjoner som krever «militær effektivitet og slagkraft», kan vår politiske ledelse «vanskelig tenke seg andre rammer enn NATO eller en koalisjon av allierte land».

Det er denne typen operasjoner det norske forsvaret nå forbereder seg på. Til det formålet opprettes Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, med «robuste og fleksible enheter» fra Hæren, Marinen og Luftvåpenet. Prosjektet blir skildret i et språk som heller ikke har vært godt norsk til nå. Ord som «asymmetriske trusler», «forhåndsinstitusjonalisering», «operativ flernasjonalitet» og «styrkegenereringsmodell» kan tjene som smakebiter. Men på ett punkt er stortingsmeldingen klar. Blant de truslene som den norske innsatsstyrken skal forberede seg på, nevner meldingen «informasjonskrigføring» (hva nå det måtte være) og «masseødeleggelsesvåpen». Og så heter det: «Operasjoner rettet mot denne typen trusler vil kunne være svært omstridte både politisk og folkerettslig.»

Det lyder sannsynlig.

Derfor skulle man kanskje tro at noen ville stille spørsmål i Stortinget om slike problematiske operasjoner. Men nei. Punktet ble overhodet ikke berørt, verken i komitéinnstillingen eller i stortingsdebatten. Forsamlingen anså heller ikke at det trengtes mer enn en time og tre kvarter til å debattere denne saken. Meldingen om norsk medvirkning også til operasjoner som altså kunne være svært omstridte politisk og folkerettslig, ble godtatt uten meningsbrytning eller dissens.

Hvordan begrunner våre ledere dette bruddet med en stolt politikk?

De påstår at FN ikke duger til krevende militære operasjoner. Meldingen viser i så måte til erfaringene fra operasjonene i Somalia. Dermed gir den direkte misvisende informasjon. FN fikk riktignok skylden for tapene av atten amerikanske liv den gangen. TV-bildene av amerikanske lik som ble dratt gjennom gatene, førte til at Clinton vendte et planlagt presidentdirektiv om aktiv deltaking i FN-operasjoner om til det motsatte: en instruks om å ikke gi seg inn på militære aksjoner uten at USA har kontrollen. Det er denne instruksen også Norge nå tilpasser seg. Men den bygde på en løgn. Forsvarsdepartementet kan ikke være uvitende om at FNs militære ledere var uten enhver innflytelse på aksjonen til de amerikanske rangers i Mogadishu. FN ble gjort til syndebukk for en ren amerikansk fadese.

Skulle man trekke en konklusjon av tragedien, burde det snarere være at USA ikke må operere på egen hånd.

I Stortinget supplerte en taler meldingens dårlige eksempel ved å trekke inn også tragedien i Srebrenica. På nytt ble baker rettet for smed. Så vel i Bosnia som i andre konflikter hvor FN har mislyktes med å gjenopprette freden, ligger ansvaret i det alt vesentlige hos medlemmene av Sikkerhetsrådet. Der spiller ledende NATO-land en dominerende rolle. I Bosnias tilfelle begikk rådsmedlemmene den kriminelle handlingen å gi FN-styrkene krevende oppdrag som de samtidig nektet dem ressurser nok til å klare. Det samme skjer i Sierra Leone. Vi bør skjelne mellom FN og de medlemsstatene som vedtar FN-oppdrag uten å sørge for at organisasjonen får de midlene som trengs til oppdragene.

Om de rike landene ikke har råd til å gi FN slike ressurser, ser det ut til at de kan reise midler når det gjelder NATO.

Den avgjørende begrunnelsen for den norske nyordningen er at NATO faktisk har overtatt mer og mer av FNs rolle når det gjelder militære intervensjoner. NATO har gitt seg selv en ny misjon. Etter den kalde krigen er hovedoppgaven å møte utfordringer utenfor NATO-landenes egne områder. Alliansen skal gå til aksjoner som den ikke anser FN egnet til. EU følger opp med sin egen utrykningsstyrke.

Resonnementet i regjering og storting er at da må Norge være med på det samme. Vi må «ikke bli marginalisert», sa Kristelig Folkepartis Dagrun Eriksen i stortingsdebatten. Derfor må vi «framstå som en ekstern ressurs». Vi skal altså dilte med de store og vise oss nyttige for dem. Mediene har i likhet med politikerne vesentlig interessert seg for om EU virkelig ville gi Norge kreditt for troppebidraget.

Stortingsmeldingen bemerker at vi kunne risikere at våre allierte mistet interessen for norske sikkerhetspolitiske problemer dersom vi ikke sto sammen med dem om operasjonene. Men vår politiske ledelse kan vel ikke mene at Atlanterhavspaktens avtale om gjensidig hjelp mot angrep blir lite verd dersom ikke Norge deltar i NATOs og EUs intervensjoner utenfor eget område? Det ville være noe av en allianse.

Hele denne saken er til overmål kjørt igjennom uten å drøfte vilkårene for at «det internasjonale samfunn» skal ty til maktbruk. Meldingen begrenser seg til å skildre hvordan norsk medvirkning til maktbruken skal organiseres. Da SVs Kristin Halvorsen ved utløpet av den vesle debatten spurte forsvarsministeren hvordan han så på tendensen til at NATO tok seg til rette uten FN-mandat, svarte Bjørn Tore Godal at det lå utenfor rammen for meldingen. De prinsipielle spørsmålene fikk man ta opp når det meldte seg konkrete behov for intervensjoner.

Da kan det være i seineste laget.

Saken er lagt fram uten å avveie for og imot: Hva blir virkningen av at en militærallianse som NATO setter i verk militæraksjoner som FN-pakten tillegger verdensorganisasjonen? Hvordan blir reaksjonen i den øvrige verden når de sterke og rike landene svekker FNs stilling, med verdens eneste supermakt i spissen? Hvilken virkning vil slikt få for det spinkle folkerettslige byggverket vi har reist gjennom FN-arbeidet de siste femti årene - og som vi har fått høre at Norge og andre små land har så god bruk for?

Tunge krefter i NATO og EU skyver altså FN i bakgrunnen. I en slik situasjon ville lille Norge ha den mulighet å holde fast ved noe som har vært en bærebjelke i vår utenrikspolitikk siden den andre verdenskrigen. Istedenfor å dilte med, kunne vi yte mer enn før for å styrke FNs egen evne til å gripe inn mot fredsbrudd og krenkelser av menneskerettighetene.

For det fins slike alternativer. Hvis vi virkelig mener alvor med å styrke FNs arbeid for fred og sikkerhet, kunne vi f.eks. gjøre dette moderate valget:

- Å opprettholde et godt landforsvar og fortsatt medlemskap i Atlanterhavspakten.

- Å overføre de tilleggsbevilgningene som innsatsstyrken ville kreve, til FNs fredsarbeid, ikke minst til å bygge opp en internasjonal beredskapsstyrke under FN-kommando.

- Å slå fast at i tilfelle hvor FN ikke mestrer grove brudd på freden og menneskerettighetene uten bistand fra nasjonale eller regionale styrker, da må det foreligge etutvetydig FN-mandat, og operasjonen må stå under FN-styring.

Ville en norsk politikk etter slike eller liknende linjer føre til at USA mistet interessen for Norge? Neppe. Derimot ville den trolig føre til at ganske mange i verden sa som president Roosevelt en gang gjorde: Look to Norway!

Men det er vel ikke verdt at vi skiller oss så mye ut.