PÅ UTØYA: Mani Hussaini mener Norge, med regjeringa i spissen, har inntatt en annen rolle som bremsekloss i nedrustningspolitikken. Her er han fotografert på AUFs sommerleir på Utøya i sommer. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
PÅ UTØYA: Mani Hussaini mener Norge, med regjeringa i spissen, har inntatt en annen rolle som bremsekloss i nedrustningspolitikken. Her er han fotografert på AUFs sommerleir på Utøya i sommer. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Norge er blitt bremsekloss på nedrustningsfeltet

Regjeringens atomvåpenpolitikk er en eneste stor selvmotsigelse.

Meninger

Det er en del av Norges utenrikspolitiske identitet å støtte opp om viktige nedrustningsinitiativ. Eller, det var en del av Norges identitet, før Høyre/Frp-regjeringa tok over styringa i norsk utenrikspolitikk.

Norge gikk i front under arbeidet med å forby både klasevåpen og landminer, og var sentral i det humanitære initiativet mot atomvåpen. Den siste tiden har derimot Norge, med regjeringa i spissen, inntatt en annen rolle, rollen som bremsekloss. Da er det viktig at Arbeiderpartiet og resten av Stortinget sier klart ifra at regjeringa må stemme for å starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen på FNs generalforsamling i oktober. Hvis ikke henger Norges troverdighet på nedrustningsfeltet i en tynn tråd.

Regjeringens atomvåpenpolitikk er en eneste stor selvmotsigelse: Visjonen er en verden fri for atomvåpen, men Norge støtter Natos rett til å bruke atomvåpen så lenge atomvåpen eksisterer. Hvis samtlige land i verden hadde denne holdningen, ville visjonen om en atomvåpenfri verden aldri kunne bli noe mer enn en visjon.

Da flertallet i FN-arbeidsgruppa den 19. august, med 107 mot 24 land, anbefalte at generalforsamlinga seinere i år skal innkalle til forhandlinger om et forbud mot atomvåpen, var ikke Norge en del av dette flertallet. De norske representantene var nemlig opptatt med å hevde at de «politiske forutsetningene» ikke var til stede.

Når et overveldende flertall av verdens land vil invitere til forhandlinger om et kjernevåpenforbud allerede i 2017, begrunner statssekretær Tore Hattrem Norges uvilje med at et atomvåpenforbud krever bred enighet. Enighet i denne sammenhengen betyr at så lenge verdens ni atomvåpenstater fortsetter med 40-årsplaner for utvikling av nye kjernevåpen, vil ikke Norge støtte resten av verdens krav om at dette stanses. Dette er ikke bare et umulig, men også ganske naivt utgangspunkt for reelt nedrustningsarbeid.

Videre argumenterer Utenriksdepartementet for sin motvilje ved å vektlegge at et rettslig rammeverk må komme som en del av Ikkespredningsavtalens forpliktelser. Den nevnte avtalen har i over 40 år bedt om nettopp «(…) en traktat om alminnelig og fullstendig nedrustning (…)». Det er dette snart 3/4 av verdens land ber Norge bli med på: Traktatforhandlinger om et forbud.

Norge har alltid vært raskt ute, ikke bare med å stille seg bak ferdigforhandlede internasjonale våpenkonvensjoner, men også aktivt bidratt til de tidlige initiativene. Med Stortingets klare flertall og 80 prosent av folket i ryggen, bør regjeringa kjenne sin besøkelsestid og stemme for et forbud.

Når FNs generalforsamling møtes seinere i høst forventer vi derfor at bortforklaringenes tid er over.

Å være en god alliert innebærer å kritisere sin alliansepartner når det er nødvendig. Til toss for motstand fra USA, satte den rødgrønne regjeringa humanitære verdier høyest og kjempet igjennom et forbud mot klasevåpen i 2008. Vi forventer at Arbeiderpartiet, i motsetning til den sittende regjeringa, vil følge FN-linja for et endelig forbud mot atomvåpen, også når USA er uenig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook