SPORER AV: Økologidebatten sporer av når media forsøker å avsløre økologi som «keiserens nye klær». Den sporer av når økotilhengere roper «kreft, kreft» litt for hyppig, skriver Andreas Viestad. Foto: Nina Ruud / Dagbladet
SPORER AV: Økologidebatten sporer av når media forsøker å avsløre økologi som «keiserens nye klær». Den sporer av når økotilhengere roper «kreft, kreft» litt for hyppig, skriver Andreas Viestad. Foto: Nina Ruud / DagbladetVis mer

Norge er en økologisinke

Trenger du en god grunn til å være for økologisk mat? Hva med tusen milliarder grunner?

Meninger

I vår kom en nyhet av ganske formidable proporsjoner: Det kan være så mye som tusen milliarder ulike former for liv! Mikrobiologene Kenneth Locey og Jay Lennon ved University of Indiana har tatt utgangspunkt i forskning fra ulike steder på kloden for å anslå et det totale antallet levende vesener - alt fra pattedyr og fugler, til trær, planter, insekter og mikroorganismer. Det innebærer at 99,999 prosent av alt liv på jorda fortsatt er ukjent. Det forrige anslaget - som ikke inkluderte mikroorganismer - var på 8,7 millioner.

Det gir oss tusen milliarder gode grunner til å velge økologisk mat. Eller den ikke-økologiske maten som er dyrket så nært som mulig opptil økologiske prinsipper.

Hvorfor er Norge - denne velstående og for det meste progressive utposten - en sinke når det gjelder økologi?

Den norske økologidebatten er unik, av mange forskjellige årsaker. Delvis fordi landbruket her til lands er annerledes enn i resten av Europa - mye på godt. Delvis fordi det hersker en forestilling om at maten vår er «nesten økologisk» - noe som både er nesten sant og nesten helt fullstendig usant, avhengig av hva slags mat det gjelder. Men den viktigste grunnen er at alle tilløp til økologidebatt sporer av. Den sporer av når media forsøker å avsløre økologi som «keiserens nye klær». Den sporer av når økotilhengere roper «kreft, kreft» litt for hyppig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ikke minst er det vanskelig å få en skikkelig økologidebatt her til lands fordi miljøet på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås gjennom noen av sine mest profilerte representanter driver en kampanje mot økologisk mat. Det som skulle være landets fremste universitet innen landbruksfeltet (og miljø og biovitenskap!) har tatt side mot økologi. Ikke litt kritisk overfor noen typer dårlig praksis eller dårlig teori. Nei, de har lagt seg i skyttergravene og blitt myteskapere.

Professor Birger Svihus i Ås er en av de mest utrettelige økologimotstanderne i Norge. (Noe han gjør på sin fritid: Forskningen hans handler mest om dyrefor.) Han hater nesten alt som er økologisk. Blant de hyppigste anklagene hans mot økologisk dyrking er at det er bakstreversk og antivitenskapelig. Han sammenlikner motstand mot sprøyting med motstand mot mobiltelefon. (Hvordan likner det telefoni? Er det ikke mer som motstand mot fiske med dynamitt?)

«Idealet synes å være at matproduksjonen skal fremstå som uberørt av det moderne, som en slags pust fra en romantisert fortid da bonden skar kornet for hånd og kun kjøpte salt, slipestein og jern utenfra», uttalte han tidligere i år i et intervju i Aftenposten.

I Norge er det ikke mange vitenskapsmotstandere blant økotilhengerne. De få som klarer å overleve som økobønder er utrolig dedikerte, velutdannede og kunnskapsrike - i tillegg til idealistiske. Idealismen blir stadig brukt mot dem, men sannheten er at de ofte er de første til å bruke innovative metoder. Mange av metodene blir senere adoptert av det konvensjonelle landbruket. (Smitte fra økolandbruk er årsaken til at de vanlige drivhustomatene fra Rogaland ikke lenger sprayet; de bruker biologisk plantevern.)

Samtidig forsøker de å forstå prinsippene bak gamle dyrkingsmetoder. (Noe som også blir adoptert av det konvensjonelle landbruket.) Løsningene er ikke så enkle og uvitenskapelige som dem som kan kjøpes på flaske, men hvis man får det til, klarer man å finne en balanse mellom å høste av naturen, og gi tilbake.

For noen år siden var jeg på besøk på en konvensjonell potetgård. Flotte folk. Flotte poteter. Men én ting stusset jeg på: Når potetene var passe store, ble de ikke høstet. I stedet ble alle potetrisene sprøytet, så de døde. Etter et par uker hadde giftstoffene forsvunnet ut av jorda og potetene var trygge å spise, ble jeg forsikret. Årsaken til denne merkelige praksisen var ikke matkvalitet: Det var bare lettere å få det til å passe inn i arbeidsflyten på gården.

Jeg tror ikke de potetene er farlige å spise. Men er det sånn vi vil at maten skal bli produsert? Kanskje er det trygt å sprøyte helt friske planter. Men er det ønskelig? Og hva er konsekvensene? Kanskje må vi ha noe sprøyting, men er ikke målet å ha minst mulig?

Da kan økologisk landbruk vise veien - for der lager man god mat helt uten. Med sunne og stadig større avlinger og god jordhelse.

Etter å ha sendt mennesker til månen, åpnet informasjonsmotorveier hvor data reiser i lysets hastighet og målt temperaturen inni en sufflé, vet vi fortsatt ikke helt hva som skjer når roten til en plante gror i jorden. Vi vet at jorda trenger næring, vi vet at den trenger vann. Vi kan forklare fotosyntesens mirakel, og hvilke næringsmidler en plante trenger, men vi har ikke full oversikt over hva som skjer når røtter, jord, sopp, insekter, bakterier og andre mikroorganismer samhandler i jorda. Men vi vet stadig mer.

Der dette samspillet fungerer dårlig eller er ødelagt blir jorda utarmet. Den blir i dårligere stand til å produsere mat, og til å binde CO2. Der balansen fungerer, er jorda sunn. Den binder CO2, opprettholder liv og kan gi oss god mat i lang tid. Vi vet ikke stort om de 100000000000 nye livsformene. Hva gjør de? Trenger vi alle? Hvilke av dem kan vi utrydde uten at det gjør så mye? Det vi vet er at nettopp denne forståelsen er et område der vitenskapen gjør dramatiske nye oppdagelser.

Når man sprøyter et jorde fullt av friske potetris, er det ikke verdens undergang. Vi vet hva som er hensikten: Å drepe noe man ikke vil ha - i dette tilfellet selve potetrisene. Men på samme måte som når man fisker med dynamitt, vet vi ikke helt hva annet som stryker med. (Denne effektive og lite arbeidskrevende fiskemetoden er nå forbudt.) Visse skadedyr har utviklet en toleranse for sprøytemidler som gjør at de i dag tåler langt høyere doser. Det gjør ikke nødvendigvis alt annet liv i nærheten.

Du og jeg dør ikke av kreft hvis vi spiser maten som er produsert på den måten. Det er heller ikke sikkert at vi smaker forskjell. Og kanskje er det slik at ikke all mat kan produseres økologisk.

Men du kan spørre deg om sprøytingen gjør maten bedre, om den gjør verden bedre. Og om det ikke er tusen milliarder grunner til å prøve å produsere maten på en mest mulig skånsom måte.