- Norge er ingen nasjon

For 1000 år siden samlet Harald Hårfagre Norge. Nå er det på tide å dele det opp igjen.

Riktignok er det bare i myten om Norge som en eldgammal nasjon at Harald Hårfagre samlet hele Norge. I realiteten samlet han ikke stort mere enn Vestlandet. Men poenget er at Norge aldri, med unntak av en liten periode etter den 2. verdenskrig, har følt seg som en nasjon. Den lokale stammetilhørigheten i Norge har alltid vært sterkere enn nasjonstilhørigheten.

Offisielt ble Norge en nasjon i 1814. Men litt over 50 år senere måtte Henrik Ibsen konstatere i Kongsemnerne at «Norge var ett rike, det skal bli ett folk». Statskonstruksjonen var ennå ikke en nasjonalstat ganske enkelt fordi det ikke fantes noe folk som følte seg som norske.

Folk hørte ikke på Ibsen. Rundt århundreskiftet satte Nansen og Lysakerkretsen i gang med det samme prosjektet; å sveise det norske folk sammen. Nordmennene skulle eltes til et folk. Erik Werenskiold ville i 1900 «smie vestlending til østlending, vikværing til trønder, nordlening til jærbu, så alle følte seg som borgere av samme stat.»

De opprinnelige kulturene er i ferd med å gjenvinne sin autoritet. Da er det påkrevet at den politiske makten som er sentralisert til Oslo igjen desentraliseres slik at regionene får tilført makt. Et slikt prinsipp er enkelt å forsvare; den som har skoen på vet best hvor den trykker. Ved å dele Norge opp i en føderalstat med 5 regioner og 5 regionhovedsteder blir landsdelene lettere istand til å håndtere sine spesielle problemer.

En slik oppdeling vil sørge for at Norge utenfor Oslo vil ha større muligheter til å bekjempe den pågående sentraliseringen. Ved å desentralisere mange av hovedstadsfunksjonene i Oslo til 5 regionshovedsteder vil regionen få tilført mange attraktive arbeidsplasser som kan holde på og tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft til regionen. Ikke bare vil det skapes attraktive offentlige arbeidsplasser i regionen, men næringslivet som er avhengig av nærhet til de politiske beslutningstakerne vil også flytte på seg.

Å omdanne Norge til en føderalstat vil derfor avhjelpe Norge med sitt største problem, mangelen på en utviklet urban struktur. De siste måneders debatt har avslørt at store deler av den unge befolkningen i distriktene er på vei inn i Oslo.

Årsaken er enkel. Det er begrenset hvor festlig ungdommen synes det er å filetere reker om dagen og fiske etter radioaktiv ørrett på 300 gram om kvelden og som bonus få 300 myggstikk i trynet. Men det er den eneste type jobber og fritidstilbud som blir tilbudt dem i distriktene.

Mangelen på store byer utenfor Oslo gjør at det verken er spennende arbeidsplasser eller attraktive kulturtilbud utenfor Oslo. Kall ut heimevernet og jag distriktsbefolkningen inn i de store byene. Kun ved å gjøre Trondheim, Stavanger, Bergen og Tromsø enda større kan sentraliseringen rundt Oslo stoppes.

Føderalstaten Norge burde klinge som søt folkemusikk i de flestes ører. I Norge er den generelle mistroen til all politikk som blir bedrevet utenfor kommunen stor. De vanskelige topografiske forhold i Norge har gjort at stammetilhørigheten er sterk og mistroen til alle andre utenfor dalen sin er stor. Derfor har Norge da også det kanskje sterkeste kommunale selvstyret i Europa.

Historikeren Ernst Sars sa det slik: «Det fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så velorganisert og gjennomført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved (formannskaps)lovene i 1837».

Å dele Norge opp i fem regioner med fem hovedsteder med ett sterkt kommunalt selvstyre i bånn vil følgelig være den mest naturlige ting i verden. Slik kan nordlendingen, trønderen, vestlendingen, jærbyen og østlendingen igjen føle seg som ett folk og samtidig ha en storby de kan være stolte av.