Reformen som slo til, men på gal måte:

Norge får et politi som ingen vil ha

Stadig flere sier den store politireformen er mislykket. Det er feil. Reformen er altfor vellykket, men på gal måte. Det er ikke dette politiet folk vil ha. Ikke politiet heller.

DYP KRISE: Nok en gang ser vi en reform i dyp krise. Her en politimann som skyter opp et nødbluss for under en øvelse på Finsefjellet. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
DYP KRISE: Nok en gang ser vi en reform i dyp krise. Her en politimann som skyter opp et nødbluss for under en øvelse på Finsefjellet. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det var sterke krefter som sto bak da Stortinget i juni 2015 vedtok den såkalt Nærpolitireformen. Dagens fire regjeringspartier og Arbeiderpartiet var med på det politiske forliket. Bak disse sto viktige politibyråkrater med visjoner om et mer profesjonelt, sentralisert og hardtslående politi. Over det hele svevde erfaringene fra 22. juli. Ikke minst bildene av politifolk på vei til Utøya i en overfylt gummibåt med motorstopp.

Vi er nå inne i det tredje av de fire årene som skal brukes til å omforme norsk politi til nye standarder. Utviklingen av reformen har vært fulgt grundig av ulike grupper forskere som særlig har konsentrert seg om politiets egne opplevelser. For noen dager siden forelå en ny rapport, denne gang fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

Nok en gang ser vi en reform i dyp krise. Tiltakene gjennomføres, men de møter sterk motstand i alle ledd i politikorpset. 3100 politifolk har deltatt i undersøkelsen som er grunnlaget for AFIs rapport. Her er noen nøkkelresultater:

Åtte av ti politifolk er «helt uenig» eller «litt uenig» i at politireformen gir et bedre polititilbud.

Nesten sju av ti sier de går hjem etter endt arbeidsdag med «en dårlig følelse i magen».

Seks av ti politiansatte (både ledere og andre ansatte) mener at politireformen bidrar til at de lenger er liker stolte av å være politi.

Verre kan det knapt bli. Men det er like viktig å se på årsakene til denne misnøyen, som nærmest likner en sorg. Det er særlig en svekket nærhet til publikum som gjør at politifolkene er negative til reformen. Noen tall fra undersøkelsen viser det:

Nesten åtte av ti mener politifolk hovedsakelig bør være generalister som er integrert i lokalmiljøet og til stede før noe skjer.

Ni av ti mener det er riktig å prioritere saker som ikke faller inn under straffeloven fordi det gir publikumskontakt og skaper en positiv forskjell for enkeltmennesker.

Undersøkelsen viser at kontakten med publikum er blitt dårligere etter reformen. Viktigst er likevel den massive oppslutningen i etaten om kontakten med publikum som nøkkelfaktor i politiarbeidet. Det betyr ikke at de samme politifolkene er mot spesialisering og profesjonalisering. Undersøkelsen viser at de klart ønsker dette. Det er her det skjærer seg, både profesjonelt, politisk og økonomisk.

Politireformen har en skjult regning som ble meget slett kommunisert. Da reformen ble lagt fram, var det meste av oppmerksomheten knyttet til sentraliseringen av politidistrikter (ned fra 27 til 12) og reduksjonen i antall tjenestesteder (fra 340 til 217). Men det lå også innebygd en annen type sentralisering som påvirker den menneskelige avstanden mellom politiet og folket. Reformen innebærer at ressurser må flyttes, og det skjer i stor skala. De mindre sakene skal nedprioriteres og den alminnelige kontakten med folk må reduseres. Den alvorlige kriminaliteten og beredskap skal gå først.

Politiarbeid er en profesjon som bygger på relasjoner og som påvirker følelser. Opplevelsen av å være til hjelp for folk flest er den viktigste drivkraften, og kilden til stolthet i yrket. Det samme gjelder den grad av autonomi som har vært naturlig de siste tiårene, dvs. evnen og muligheten til å løse oppgavene på stedet etter skjønn og erfaring.

Jeg synes vi har grunn til å være stolte av et politikorps som så tydelig gir uttrykk for hvor viktig kontakten med folk og lokalmiljø er. Det får politiet også betalt for i stor tillit og naturlig autoritet. Norge er et land der folk mer enn gjerne hjelper politiet når de blir bedt om det. Å svekke slik relasjoner vil være meget uheldig.

De siste par tiårene har den anmeldte kriminaliteten vært synkende. Men på noen viktige områder er den økende, og lovbryterne er blitt mer avanserte og farligere. Vi har også en sikkerhetssituasjon knyttet til terror som krever omfattende etterretning og skarp beredskap. Det er innlysende at politiet må være rustet til å håndtere disse oppgavene.

Det er nå dokumentert ut over en hver tvil at politireformen ikke har støtte i politiet, og at den virker annerledes enn politikerne forutsatte. Da har politikerne en plikt til å stanse opp og tenke seg om. Her kan de med fordel lytte til det politifolkene selv sier gjennom AFIs undersøkelse: Det er både behov for et spisset politi med høy spesialkunnskap og beredskap, og et politi som jobber tett på befolkningen. Hovedfeilen var å tro at det er riktig å svekke den myke delen av politioppgavene for å styrke den spisse.

Justisminister Jøran Kallmyr (FrP) har varslet en stortingsmelding der det blir foreslått endringer og justeringer i politireformen på bakgrunn av den kritikken som har kommet. Samtidig sier han til NTB at “det største problemet med politireformen er at den ikke er blitt gjennomført for lenge siden”. Det tyder ikke på noen særlig dyp endringsvilje.

Det er nok skurkene som fortsatt skal være viktigst i utformingen av norsk politi, ikke folkets behov.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.