Norge følger ikke opp

FNs BARNEKONVERSJON slår fast at barnevernet plikter å høre barn. Norge har vedtatt konvensjonen, men følger ikke opp i praksis. Når barnets situasjon diskuteres, er barnet selv fraværende. Resultatet er at unge menneskers framtid blir bestemt uten at noen har spurt de det gjelder.

Helt siden det offentlige på slutten av 1800-tallet begynte å ta direkte ansvar for vanskeligstilte barn, har det vært en tradisjon for å holde barnas stemme utenfor beslutningsprosessene. Mange barneskjebner har blitt beseglet etter at saksbehandlere og foreldre har tatt beslutninger til «barnets beste», som det heter.

DET ER INGEN TVIL OM at dette i alle de tiåra det har pågått har vært en svært uheldig måte å ivareta barn på. Men da Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991, som slår fast prinsippet om barns rett til deltakelse, var grunnlaget endelig lagt for endret praksis.

Likevel viser ny forskning dessverre at selv i dag, 17 år etter at konvensjonen trådte i kraft, mangler det norske barnevernet fortsatt den nødvendige kompetanse og rutiner for å ta med barnestemmene i sine beslutninger.

Det er betenkelig at andre land, for eksempel Storbritannia, i langt større grad har lyktes i å innføre barnekonvensjonen i praksis, med klare retningslinjer for høring og inkludering av barn i beslutningsmøter. Til sammenlikning valgte Norge en langt mer passiv tilnærming til iverksettelse av barnekonvensjonen, med generelle formuleringer om «barns rett til å uttale seg». Fokus har ikke vært rettet mot strukturer og arenaer for å oppnå deltakelse for barn, og det er overlatt til den kommunale barnevernsforvaltningen å finne måter å realisere dette på. Dette har vært feilslått politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BARNEVERNET HØSTER kritikk for at det ikke oppfyller kravene om barns rett til deltakelse i barnekonvensjonen. I noen grad innser de dette selv også; lederen for barnevernstjenesten i en bykommune sier det slik:

«Det er barnet som er i sentrum for barnevernets bekymringer. Men det er mot foreldrene kontakten, samtalene og blikket vårt i det daglige og praktiske arbeidet er rettet. Det er med foreldrene barnevernet har dialogen.»

Forklaringen er at saksbehandlerne på misforstått vis ønsker å skjerme barna når barnets og familiens livsutfordringer diskuteres. Barnevernet har ikke tradisjon for å samarbeide med barna direkte og paradoksalt nok har barnevernet også manglet kompetanse i å samtale med barn i vanskelige livssituasjoner.

MYE GJØRES akkurat nå for å heve barnevernets kompetanse i å samtale med barn. Det er utviklet kurstilbud for saksbehandlere ( http://www.barnogbeslutninger.no ) og til høsten kommer det nytt læringsmateriell om samtale med barn i barnevernssaker.

Dette er skritt i riktig retning, men ikke tilstrekkelig for å oppfylle kravene i barnekonvensjonen. Nye forskningsfunn viser at deltakelse på møter er avgjørende dersom barn reelt sett skal bli deltakere. I ei barnevernssak er det mange forskjellige møter. Barnets foresatte deltar på de fleste av disse, men barn under 12 år er svært sjelden til stede.

Forskningen viser at barn som er med på møte har tre ganger større sjanse for å få innflytelse enn de som har blitt intervjuet av en saksbehandler. Barn som bare intervjues av en saksbehandler opplever at deres synspunkt filtreres bort i saksbehandlingen. Det som blir sagt på et møte, der barnet gis anledning til å representere seg selv, får en annen gyldighet enn det som blir sagt under fire øyne. En uformell samtale med saksbehandleren, uten å få delta på møtet, blir som å skrive brevet men aldri få det sendt.

HVORFOR ER DET så viktig at barn høres i ei barnevernssak? Barnevernets mandat er å ta beslutninger som er til barnets beste. Barnet har sine unike erfaringer og barnets tanker og meninger er viktig å inkludere for å komme fram til hva som er best for akkurat dette barnet. Barn ønsker og forventer å få delta når noe som angår dem skal besluttes, fordi «det er rettferdig» og «fordi det er meg det gjelder».

Å HA INNFLYTELSE i sin egen situasjon og framtid er viktig for alle. Dette gjelder også for barn. Dersom barnet får informasjon og får være med på samtaler der barnets situasjon og tiltak diskuteres, hjelpes barnet også til å skjønne og takle det som skjer. Barnet trenger å få svar på sine spørsmål, lufte sine tanker og si hva det selv mener.

Barn har rett, men ikke plikt, til å delta. Barn skal ikke presses til å uttale seg dersom de ikke ønsker det. Noen barn avstår fra å delta. De sier at «det er for kjedelig» eller «det er ikke noen vits uansett». Dette ser vi særlig når barnets deltakelse skal ivaretas som en «engangshøring» der barnet intervjues av saksbehandler. Dette kan lett komme til å føles mer som å vitne enn som å delta.

VÅR KLARE ANBEFALING er at barn i større grad må delta på møter i barnevernet. Barnets deltakelse må legges opp som en prosess hvor barnet har innflytelse også på gjennomføringen. Barnet må få informasjon om hva som skjer og det må snakkes til, og med barnet, ikke om barnet på møtet.

Da Storbritannia ratifiserte barnekonvensjonen ble det etablert ordninger for å inkludere barn på obligatoriske møter som avholdes når større beslutninger skal tas eller tiltak evalueres. Det er utarbeidet gode metoder for å forberede barn på deltakelse i slike møter. Dette er en forutsetning for at deltakelse oppleves meningsfylt av barn.

I DET NORSKE BARNEVERTNET finnes det med unntak av familieråd, ikke møter hvor det er lagt til rette for barnets deltakelse. Men familieråd er foreløpig en måte å ta beslutninger på som anvendes i relativt få utvalgte barnevernssaker. Det er behov for at den kunnskap som er vunnet om nødvendigheten av og betingelser for barns deltakelse i familierådsmøtet, også inkluderes i barnevernets ordinære saksbehandling. Det er ikke godt nok at det norske barnevernet har så få arenaer der barn gis mulighet til innflytelse i forhold til sin egen nåtid og framtid. Den gode samtalen med en velmenende saksbehandler er ikke nok. Brevet må postes.