FORBRYTELSE OG STRAFF: Debatten handler om to ulike ting. En retning handler om ansvaret Norge har for å hente hjem norske fremmedkrigere, IS-kvinner og deres barn. En annen handler om ansvaret Norge har for å straffeforfølge forbrytelser som skjer i væpnet konflikt i et annet land, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bulent KILIC / AFP / NTB Scanpix
FORBRYTELSE OG STRAFF: Debatten handler om to ulike ting. En retning handler om ansvaret Norge har for å hente hjem norske fremmedkrigere, IS-kvinner og deres barn. En annen handler om ansvaret Norge har for å straffeforfølge forbrytelser som skjer i væpnet konflikt i et annet land, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bulent KILIC / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: IS

Norge har ansvaret for norske IS-medlemmer

Folkeretten forplikter, også når det er ubehagelig.

Meninger

I debatten om hva som skal skje med norske fremmedkrigere, IS-kvinner og deres barn, kan det virke som om Norge har et valg om å fravike fra våre forpliktelser i folkeretten. Det har vi ikke.

Det er naturlig at debatten om hva som skal skje med de mange fremmedkrigerne, IS-kvinnene og deres barn styres av sterke følelser på grunn av de grusomme handlingene som er begått mot sivilbefolkningen i både Syria og Irak.

Problemet er likevel at vår avsky mot alt hva IS står for, gjør at vi fort glemmer de felles verdier som ligger til grunn for folkeretten.

Mads Harlem.
Mads Harlem. Vis mer

Debatten handler om to ulike ting. En retning handler om ansvaret Norge har for å hente hjem norske fremmedkrigere, IS-kvinner og deres barn. En annen handler om ansvaret Norge har for å straffeforfølge forbrytelser som skjer i væpnet konflikt i et annet land.

Både folkeretten og norsk rett inneholder regler om norske myndigheters bistand til retur av norske statsborgere til Norge. Disse reglene gir imidlertid verken noen rett for den enkelte statsborger til bistand, eller noen plikt for norske myndigheter i å hjelpe egne borgere tilbake til Norge.

Dette er naturlig siden Norge ikke har tvangsmyndighet i annet land. Og som det med rette har vært hevdet i den norske debatten, har de norske IS-medlemmene selv havnet i den situasjonen de nå har kommet i. At Norge da skulle ha noen plikt til å hjelpe disse tilbake til Norge, ville vært urimelig.

Det må, og bør, likevel gjøres to unntak fra dette utgangspunktet. Barn skal ikke lastes for den situasjonen foreldre har satt dem i. Det følger av barnekonvensjonen. Hvor langt de folkerettslige forpliktelsene her går for norske myndigheter er usikkert. Det er imidlertid ikke noe vanskelig å argumentere for at både Norge og andre land bør ta et betydelig ansvar for å avhjelpe den forferdelige situasjonen barn av IS-medlemmer nå lever under i Syria og Irak. Norge har et humanitært ansvar for å hente barn tilbake til sine hjemland.

Et annet unntak som til nå har kommet lite fram i den norske debatten er myndigheters rett til å be utlendinger forlate riket. Det har kommet fram i media at særlige kurdiske selvstyremyndigheter ønsker å returnere utenlandske borgere til sine hjemland.

Det er ingen tvil om at nasjonale myndigheter har rett til å nekte utlendinger opphold i landet med mindre de har krav på beskyttelse etter folkeretten. Denne retten er nedfelt i asylinstituttet og innebærer også en plikt for utlendingenes hjemstat til å motta dem. Denne retten ligger i utgangspunktet hos nasjonale myndigheter.

Men det er naturlig i væpnet konflikt at også selvstyremyndigheter og andre grupperinger som har den faktiske kontrollen over området hvor utlendingene befinner seg, kan kreve disse returnert til sitt hjemland.

For kurdiske myndigheter og Syrian Democratic Forces (SDF), som nå holder store deler av IS-medlemmene, har eksempelvis ikke mer ansvar for disse norske kvinnene og mennene, enn norske myndigheter som ikke stoppet disse reisene.

Det kan diskuteres hvor langt norske myndigheters plikt går i å bistå, men det er ikke unaturlig at Norge bør spille en aktiv rolle. Dette sett i sammenheng med de betydelige utfordringene som nå er i Syria og Irak for å håndtere de enorme flyktningstrømmene som er kommet i kjølvannet av at IS er nedkjempet.

Når det gjelder straffeforfølgning av IS-medlemmer har det vært tatt til orde for at dette bør skje i de områdene hvor forbrytelsene har skjedd. Forslaget er at dette bør gjennomføres av nasjonale eller internasjonale domstoler opprettet av FNs sikkerhetsråd.

Dette kan høres naturlig ut, men det ikke gitt at det er gjennomførbart, tatt i betraktning den uoversiktlige situasjonen som nå finner sted på bakken i de områdene hvor IS-medlemmene har søkt tilflukt.

Erfaringsmessig er heller ikke internasjonale domstoler egnet til å dømme så mange mennesker som det nå kan være snakk om i Syria og Irak. Det er derfor mer naturlig å følge de regler som Norge har forpliktet seg til i Den internasjonale straffedomstolen om at det er nasjonale domstoler som primært skal stille IS-medlemmer til ansvar for de internasjonale forbrytelsene de har begått i Syria og Irak.

Det er ingen tvil om at straffefølging av norske fremmedkrigere og IS-kvinner vil være utfordrende både rettslig og praktisk for norske påtalemyndigheter og domstoler. Kanskje vil dette gjøre at vi må tørre å både tenke alternativer til straffeforfølgning og vurdere samarbeid på tvers av både de skandinaviske landene og i EU for å kunne stille IS-medlemmene til ansvar. Denne debatten må vi ta.

Oppgjøret med IS er ikke bare et kurdisk, syrisk og irakisk ansvar. Det er et internasjonalt ansvar som Norge verken kan eller skal melde seg ut av. Folkeretten forplikter Norge til å finne løsninger, også når debatten blir opphetet og kan føles ubehagelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.