Norge har ikke lært noe av Utøya

Fremmedhatet er tilbake etter terrorangrepene.

POLITISK: Å plassere terrorhandlingen i en politisk sammenheng er viktig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / Scanpix
POLITISK: Å plassere terrorhandlingen i en politisk sammenheng er viktig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / ScanpixVis mer

Den norske bloggeren Fjordman har lenge vært en ledestjerne for engasjerte muslimhatere. Etter 22. juli 2011 fikk han et enda bredere gjennombrudd, da det viste seg at han var en av Anders Behring Breiviks fremste kilder til samfunnsanalyse.

I dag sitter Breivik bak lås og slå. Fjordman har derimot mottatt et prestisjetungt stipend på 75 000 kroner fra Fritt Ord for å kunne spre evangeliet sitt i bokform også.

Debatten rundt stipendet har handlet om ytringsfrihet. Som om denne friheten er truet hver gang en blogger med massepublikum ikke får de politiske bokprosjektene sine sponset. Dette er ikke et sært unntak. Snarere er det symptomatisk for hvordan den norske offentligheten har utviklet seg etter terrorhandlingene. Det er en systemfeil her, og den har med selvforståelsen i de skravlende klasser å gjøre. De som tilhører dette sjiktet innehar posisjoner fra hvilke den offentlige samtalen kan behandles som en pikant selskapslek i stedet for en arena der faktiske livsvilkår står på spill; en arena hvor det pågår en evig tautrekking om hvor grensene for det anstendige skal trekkes opp - ikke juridisk, men sosialt.

Å plassere terrorhandlingen i en politisk sammenheng er viktig av to grunner. Delvis fordi en bedre forståelse av den langt fra glissent befolkede tankeverden Breivik beveget seg i gjør det lett å motarbeide andre potensielle voldsutøvere. Delvis fordi udåden forteller oss noe om en bred politisk utviklingstendens som ikke trenger å lande i massemord for å være forkastelig. Et slags grelt blitslys på de strukturene som produserer og reproduserer skiller, maktesløshet og trakassering.

To år etter terrorhandlingen er det tydelig at det norske samfunnet ikke har maktet å bearbeide hendelsen på den måten. I stedet har selve gjerningens uhyggelighet snarere gjort det vanskeligere å møte islamofobiske og ultrareaksjonære framstøt. Det er jo, resonnerer man, en milevid forskjell mellom hverdagsoffentlighetens trivelig ulmende rasisme og Breiviks massemord.

I Norge har vi hatt to somre med det såkalte romproblemet. Rumenske romfolk er blitt jaget fra gatehjørner, parker og tomme tomter av huseiere, politi og vektere. Politiske partier har snublet over hverandre i jakten på forbudsløsninger. I Oslo er det, som kjent, utarbeidet nye kommunale forskrifter som forbyr folk å sove i parker eller ved veier. I praksis er dette et forbud rettet direkte mot romfolk.

Som alltid øker signalene ovenfra i styrke og frekvens på kommentarfelter og i sosiale medier. Der har man kunnet lese om skadedyr og behovet for opprensing og avliving.

Debatten om velferdsstaten har nok engang rygget inn i kostnadsberegninger om hvorvidt vestlige innvandrere lønner seg for statskassen. Ledende politikere blåser seg opp og de toneangivende mediene oversvømmes av artikler med overskrifter som «Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?». Debatten påvirkes av at Frp i dag er så stort og veletablert. Partiets synspunkter og utspill gis et umiddelbart stempel av folkelighet og normalitet. Retorikken som utvikles i kretser der Fjordman og hans like beveger seg blir tilbudt de fineste talerstoler. Partiet ligger nå nok en gang på rundt 20 prosent på meningsmålingene.

Dette er illevarslende. En av Frps mest toneangivende parlamentarikere Christian Tybring-Gjedde, skrev sommeren før Utøya-terroren en lang tiltale mot Arbeiderpartiet. Hvorfor, spurte han, hadde Ap bestemt seg for å erstatte norsk kultur med flerkultur, et FN i miniatyr? Han skrev om å dolke sin egen kultur i ryggen og sverget på aldri å medvirke til dette kultursviket - et ord de fleste nordmenn umiddelbart assosierer med Quislings landssvik.

Etter terrorattentatene ble de slående likhetene mellom denne og Breiviks retorikk debattert. I dag er Tybring-Gjedde imidlertid tilbake i storform. Når han ikke gir insinuerende råd til muslimske foreldre om hvordan de skal oppdra barna sine, eller advarer om at Oslo skal få en ikke-vestlig befolkningsmajoritet, skriver han artikler om at journalister ignorerer det faktum at regningen for den tankeløst store innvandringen vil bli sendt til barna deres.

Om to måneder kan han bli minister.

I tiden etter Breiviks angrep var det mange som spekulerte i en mulig sympatibølge for sosialdemokratene og deres ungdomsforbund AUF. Det finner man ikke mange spor av i dag.

Hatretorikken i underskogen har hentet seg inn igjen. Og AUF-leder Eskil Pedersen må holde ut tilbakevendende angrep i mainstreamdebatten så snart han forsøker å snakke om debattklimaet. For eksempel kan en kjent PR-mann uttale at Pedersen er demokratiets fiende. For deretter å raljere om «AUF-homsen» Pedersen.

Man kan argumentere for at alt dette utgjør en utmerket utvikling. Men da må man være bevisst på at dette er å ta politisk stilling - ikke en distansert anbefaling av den offentlige samtalen i sin rene, platoniske form.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius. Kronikken er tidligere publisert hos Aftonbladet Kultur.