Norge har sviktet

Den sittende regjering er i dag høyst uklar på hvordan de mener krigen mot terror skal føres, og hvilken rolle Norge skal ha. Det som er krystallklart er at dagens regjering alltid er i fremste rekke for å fordømme og kritisere dem som handler.

Forrige uke fikk Justisminister Knut Storberget et forslag til endringer i den nye norske antiterrorlovgivningen, fra sin amerikanske kollega. Forslaget skal etter det jeg forstår gå ut på å gjøre det lettere å fengsle medlemmer av terroristgrupper, uten å måtte vente til de er i gang med å planlegge en terrorhandling. Grunnen til at amerikanerne foreslår en slik endring er sannsynligvis at Norge ikke har vært i stand til å fengsle eller utvise verken Mullah Krekar, eller noen av de andre ettersøkte terroristene som etter FNs liste har opphold i Norge. Dette tyder i så fall på at USA mener det er manglende evne og ikke vilje som er problemet.

USA har imidlertid også grunn til å sette spørsmålstegn ved Norges vilje. Etter terrorangrepet 11.september 2001 erklærte USA krig mot terror. I dagene som fulgte høstet USA en klar og unison støtte fra hele den frie verden, inklusiv Norge. Norske spesialsoldater ble berømmet for sin innsats i «Operasjon Anaconda», og norske ingeniørsoldater var med på å gjenoppbygge Irak. Men hvordan er Norges støtte til krigen mot terror i dag?

Sjokkmeldingen i slutten av august om at Norges offisielle nærvær var uønsket i Etiopia, er en interessant indikator. At alle en nasjons diplomater blir erklært «persona non grata» er en ekstrem diplomatisk reaksjon. Ved mistanke om spionasje blir som regel kun de som er blitt tatt med labben i kakeboksen erklært uønsket. Etter to ukers hemmelige forhandlinger med tilhørende trusler fra Norge om tilbaketrekning av bistandspenger, ble det enighet om at kun 6 diplomater skulle utvises. Fremdeles er dette en meget kraftig diplomatisk reaksjon.

I krigen mot terror er Afrikas horn et meget interessant område. Lovløse tilstander i Somalias hovedstad Mogadishu har resultert i at Al-Qaeda lenge har hatt fritt spillerom til rekruttering og trening. I januar intervenerte Etiopia, med støtte fra USA, for å stabilisere byen samt nedkjempe Al-Qaeda. Denne operasjonen falt Norge tungt for brystet. Fordømmelser og høylytte protester haglet. Etiopiske myndigheter hevder nå at Norske diplomater i Etiopia den siste tiden nærmest har prøvd å stikke kjepper i hjulene for denne innsatsen.

Regjeringens forhold til terrororganisasjonen Hamas har også vakt internasjonal oppsikt. Nyheten om Hamas-representanters tilstedeværelse under Norges 17. mai feiring i 2006, og Norges heseblesende sololøp for å anerkjenne regjeringen og gjeninnføre økonomisk støtte gikk verden rundt. Til tross for at Hamas startet en blodig borgerkrig med det resultat at Gazastripen i dag er en isolert islamsk øy med kallenavnet «Hamastan».

Så er det våre militære bidrag. De norske ingeniørsoldatene, som var Norges bidrag til demokratiseringsarbeidet i Irak, er de senere årene blitt byttet ut med kraftig kritikk og fordømmelser av USA. Norge er riktignok representert i Afghanistan. Dette er en forpliktelse Norge har i følge NATOs «en for alle, alle for en»-doktrine. Den norske regjeringens holdning om å reservere seg mot å bidra i sør er imidlertid velkjent. Ser vi bort fra at vi nærmest motvillig bidrar med soldater i Afghanistan, har altså det norske "bidraget" de siste årene nærmest utelukkende bestått av ensidig kritikk mot USA, og andre som operativt støtter USA.

Mange spådde at Norges allianse med USA ville bli svekket med SV i regjering. SVs programerklæring om at USA er den største trussel mot verdens- freden var for mange et tydelig varsku for den politikken vi nå ser. Regjeringen får nøye seg med middager sammen med lobbyister fra svensk forsvarsindustri i overskuelig fremtid. Noen middag på Camp David blir det neppe.