Norge har sviktet

I morgen er det 60 år siden det britiske mandatet i Palestina ble avsluttet, staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem. 60 år etter lever stadig over 4,5 millioner palestinere som flyktninger. I Norsk Folkehjelps møte med flyktningene i Libanon, på Vestbredden og Gaza opplever vi en økende frustrasjon over at flyktningspørsmålet settes til side, samtidig som Israel feirer sine seksti år.

Å rette opp denne uretten fra 1948 er en forutsetning for fred i Midtøsten. Verken Kvartetten eller utenriksminister Jonas Gahr Støre sa ett eneste ord om flyktningene i sine uttalelser i forbindelse med giverlandsmøtet for palestinerne i begynnelsen av mai. Dette er et talende eksempel på hvordan deres situasjon og rettigheter de seinere åra har vært satt fullstendig på sidelinjen, mens fokus er rettet mot den økonomiske krisen i de okkuperte områdene.

I 2004 fikk Israel aksept fra USA for at flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjemsteder ikke kan komme på tale, gjennom en offisiell brevveksling mellom Ariel Sharon og George Bush. Ingen vestlige aktører har kommet på banen og krevd at flyktningspørsmålet bringes tilbake på agendaen, med palestinernes rett til å vende tilbake som utgangspunkt. Av redsel for å støte Israel og/eller USA har land som Norge tilsynelatende godtatt dette som et realpolitisk faktum. Siden har man latt være å aktivt fremme en helt nødvendig dreining mot palestinske rettigheter i det politiske spillet rundt konflikten i Midtøsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For palestinerne er hendelsene i 1948 og deres rett til oppreisning for denne uretten kjernepunktet som må finne sin løsning. For sionistene, de som arbeidet for å opprette staten Israel, var hendelsene i 1948 den store «selvstendighetskrigen». For palestinerne ble det Al-Nakba – «katastrofen». Før, under og etter opprettelsen av staten Israel ble store deler av territoriet etnisk renset for den store majoriteten av palestinere som bodde der. Palestinerne fikk ingen egen stat i 1948. Israel ble som følge av krigen med de arabiske landene opprettet på et område som også var mye større enn det FNs delingsplan hadde foreslått, 78 prosent av mandatområdet Palestina. Jordan okkuperte Vestbredden og Egypt Gaza.

Da FN foreslo å dele Palestina i to stater i 1947 var dette åpenbart umulig for palestinerne å godta. De utgjorde det store flertallet av befolkningen og eide over 90 prosent av jorda. Palestinerne var ikke i stand til å gjøre motstand da de sionistiske styrkene som var etablert for å kjempe fram en israelsk stat systematisk begynte å drive palestinerne fra deres byer og landsbyer, høsten 1947 og våren 1948. Da de arabiske landene angrep, først og fremst for å fremme egne interesser, var palestinernes katastrofe langt på vei allerede et faktum. Byer og landsbyer ble tømt, og deres innbyggere drevet på flukt. I enkelte landsbyer ble store deler av befolkningen utsatt for rene massakre, som i Deir Yassin, andre steder ble store folkemengder jaget på flukt, som i Lydda, eller de flyktet i redsel for kamper og overgrep.

De som flyktet i 1948 og deres etterkommere, over 4,5 millioner palestinere, lever nå i flyktningleirer rundt om i Midtøsten, men er også spredt mange andre steder i verden. I Libanon, hvor Norsk Folkehjelp har drevet arbeid i palestinske leire siden 1982, er flyktningenes situasjon særlig vanskelig, de er blant annet fratatt retten til å delta i arbeidslivet på lik linje med libanesere. På Vestbredden og i Gaza lever flyktningene under israelsk okkupasjon. Leirene i hele Midtøsten preges av arbeidsledighet og frustrasjon og flyktningene lever i stor grad som en underklasse. De er sosialt og økonomisk utsatt i trange flyktningleirer med dårlig infrastruktur, og holdes mange steder i live av FN-organisasjonen UNRWA på sekstiende året.

Menneskerettighetenes Artikkel 13 slår fast at enhver har rett til både å forlate sitt land, og å vende tilbake til det. Etter krigen i 1948 vedtok FN Resolusjon 194 som slo fast at palestinerne hadde rett til å vende tilbake, eller til å motta kompensasjon dersom de ville velge ikke å vende tilbake. Oppfyllelse av denne resolusjonen var en forutsetning for Israels medlemskap i FN i 1949. Israel er fremdeles medlem av FN, men resolusjonen er aldri oppfylt.

Palestinerne markerer denne våren at det er 60 år siden Al-Nakba. Flyktningenes identitet og deres bevissthet om egne rettigheter er like sterk som noen gang. Deres tilværelse og identitet er bygget rundt tilhørigheten til hjemlandet og retten til å vende tilbake. Undersøkelser viser at flyktningene er lite villige til å inngå noe kompromiss med Israel som vil innebære å oppgi retten til retur.

Israel nekter å komme med en historisk erklæring om ansvar for palestinernes katastrofe i 1948, og har sikret seg USAs velsignelse for at ingen flyktninger skal få kunne vende tilbake til sine hjemsteder. Tidligere har Norge og andre land valgt å forsøke å se etter løsninger i tråd med Israels ønsker, som å bidra til å bosette palestinerne permanent utenfor hjemlandet, snarere enn å arbeide for å sikre støtte til palestinernes rett til å vende tilbake. Siden har man også stilltiende godtatt at med USA som supermakt og den sentrale fadder for alle seinere forhandlingsrunder, har rettighetene til fem millioner flyktninger blitt avskrevet med et realpolitisk pennestrøk. Derfor har man de seinere åra stort sett latt være å snakke om flyktningspørsmålet.

Mange av flyktningene bærer fremdeles nøklene til sine tidligere hjem med seg. Nøkkelen er for palestinerne selve symbolet på retten til å vende tilbake. Samtidig er de palestinske flyktningenes rettigheter nøkkelen til fred i Midtøsten. Disse rettighetene er umistelige menneskerettigheter, og de kan ikke hestehandles bort eller feies under teppet.

Norge og resten av det internasjonale samfunn kan ikke fortsette å overse de palestinske flyktningene – det vil være en sikker oppskrift for fortsatt konflikt og ustabilitet i Midtøsten. Israel må ta ansvar for uretten som ble begått ved statens opprettelse i 1948 og palestinerne selv må få bestemme om de vil vende tilbake eller motta kompensasjon.

Jonas Gahr Støre må derfor kreve at USA går tilbake på sine forsikringer til Israel om at ingen palestinere skal få vende tilbake til sine hjemsteder, og kreve rettferdighet for de palestinske flyktningene.