Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

EØS-motstand

Norge hører hjemme i det europeiske fellesskapet

Den EU-kritiske venstresida har mistet evnen til visjonær fellesskapstenkning. Ønsker de Norge vel, må de også kjempe for Europa.

Kommentar

På dagen tjuefire år etter Norges andre nei til EU, skaper EØS-motstanden kaos i fagbevegelsen, seinest etter at Fellesforbundets mektige avdeling 5 snudde og gikk imot avtalen. Nå bør avtalens kritikere ta i en fot i bakken. Jo, avtalen skaper problemer for deler av arbeidslivet. Det er det lov å være forbanna for. Men det bør ikke være førende for hvilken europapolitikk venstresida ønsker å føre.

Både LO og partiene til venstre bør se i glasskula og egen historie før de konkluderer hvor smalt de mener bevegelsens solidaritet skal favne, eller hvor visjonært fellesskapsprosjektet faktisk kan være.

Den europeiske union er både ambisiøs og vellykket, også for fagbevegelsen. Fredsprosjektet fungerer. Europa er, med unntak av britenes haltende farvel, tettere knyttet sammen enn noen gang. EU har gjort oss rikere og tryggere enn vi ville vært uten.

Det er nesten umulig å se for seg at kontinentet kunne produsert like gode resultater med mellomstatlige handelsavtaler og klassisk diplomati.

Ser vi på de store linjene, ville den en gang visjonære venstresida hyllet resultatene dagens EU leverer. Rike og trygge stater i vest omfordeler til fattige og svake stater i øst. Det bør være musikk i Audun Lysbakkens ører. Polen alene har mottatt større overføringer enn hele Europa fikk i Marshall-hjelp etter krigen, med et permanent velstandsbyks som konsekvens.

Visjonære sosialister og sosialdemokrater fra tidligere tider ville også omfavnet unionens konsept. Alle i fagbevegelsen vet at folk står sterkere sammen enn alene. Det gjelder også i europapolitikken. Ingen samfunn er sterkere enn sitt svakeste ledd. Ingen union heller.

EU er et robust karosseri for progressiv fordeling av goder, beskyttelse av utsatte grupper, og nødvendig regulering av markeder. Men uten motor og ratt fra venstresida, trekker hjulene mot høyre. Hvorfor har venstresida sluttet å tenke slik? Ingen bør legge skjul på EUs mange og store mangler, men apati hjelper ingen. Norge kan ikke streike seg fram til et rausere Europa.

Vi unnslipper ikke noe annet ved å stikke hodet i mosen heller. Ingen kriser i det 21. århundre kan løses alene. Særlig ikke av Norge. Men de rammer oss likevel. Klimakrisen, flyktningkrisen, og en ustabil verdensorden forsvinner ikke selv om Norge velger å stå utenfor det eneste europeiske fellesskapet som har som uttalt mål å gjøre noe med det.

Det er tenkelig at partier som Rødt og SV slett ikke har ambisjoner for kamper som foregår utenfor rikets grenser, men jeg tror ikke det er slik. Verken Lysbakken, Kari Elisabeth Kaski eller Bjørnar Moxnes er likegyldige Europas og EUs framtid.

Venstresidas hasardspill er derfor troen på at deres progressive vind tiltar i styrke bare de ikke deltar. Bare Norge holder EU utenfor, vil EU slippe oss inn og la oss forme prosjektet i vårt bilde.

Fra plenen utenfor Stortinget eller glassfasadene i Brussel vil de trolig rope seg svimle i forsøket. Til ingen nytte. Man skal ikke ha deltatt i mange forsamlinger for å vite at det lyttes mer til de som er i rommet enn de som er utenfor. Det er ikke hjemmesitterne som har makt i demokratiet, det er velgerne.

Nå får kanskje EU-motstanden på ytre-venstre selskap fra ytre høyre. Der annerledeslandet tidligere har skilt seg fra resten av Europa i at det er venstresiden, ikke høyrepopulistene, som står for den sterkeste EU-opposisjonen, kan moderate krefter i sentrum framover måtte kjempe en tofrontskrig.

I gårsdagens Klassekampen kunne vi lese at flere sentrale Frp-profiler, blant andre Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, nå retter blikket mot EØS-avtalen.

Man skal ikke se lenger enn til USA, Brasil, og Storbritannia for å se at det er velgere å hente, og misnøye å så, i lignende politiske jordsmonn.

Det faller kanskje ikke god jord å overbevise innbitte motstandere eller tvilere på venstresida med å sitere enn tidligere Høyre-statsråd, men Vidar Helgesen oppsummerte det hele godt i en kronikk i Bergens Tidende denne uka:

«Nasjonalisme kan [..] være en mektig politisk kraft for å mobilisere velgere, men ganske avmektig for å oppnå praktiske resultater i en global virkelighet.»

Slik innsikt bør de ta lærdom av. Og hvis de ikke vil lytte til folk på høyresiden, kan de spørre sine gode venner i Arbeiderpartiet. Der vil pragmatikere fortelle at man både kan være misfornøyd med EUs direktiver, men samtidig opplyse om at man må møte dem for å gjøre noe med det.

Hvis venstresida og Frp pisker opp den nasjonalistiske stemningen her hjemme vet vi hva vi får: Sinte folk med like lite, eller mindre, makt over storpolitikken som uansett berører dem.

Proteksjonisme og en politisk innadvendt venstreside gagner ingen. Norge hører hjemme i det europeiske fellesskapet. De som ønsker Norge vel, må også kjempe for Europa.