Norge i en ny verden

NORSK UTENRIKSPOLITIKK: Ved å spre vår avhengighet av andre, åpner det seg nye muligheter, skriver Sverre Lodgaard.

HVORDAN DEFINERER VI norske sikkerhetspolitiske interesser, og i hvilken grad evner vi å fremme dem? Tre spørsmål illustrerer viktige begrensninger og muligheter. Først: Afghanistan. Har vi sikkerhetspolitiske interesser i Afghanistan, som vi ikke har hatt noe samhandling med og heller ikke noen kunnskap om inntil nylig? Hvorfor har vi lagt vår største internasjonale militære satsing dit? Vi er med i ISAF (International Stabilization Force) for å stabilisere landet. Men stabilitet er et vagt begrep. Hvilken tilstand er det som skal stabiliseres? Et tydeligere svar er at ISAF skal hindre at internasjonale terrorister får fotfeste. Det er et legitimt anliggende. Al Qaeda hadde treningsleire i Afghanistan og ble aktivt støttet av Taliban-regjeringen. En bredere variant av samme svar er at ISAF skal hindre at Taliban igjen kommer til makta. Taliban sto for et totalitært styresett som var uforenlig med demokrati og på kant med menneskerettighetene. Mens det i vår kulturkrets er vanlig å mene at religionen gjerne må påvirke politikken, men ikke stå over den, tar radikale islamske bevegelser sikte på å kapre staten og underordne den religionen. Dette bør vi motvirke.

MEN ER DET TALE OM sikkerhetspolitiske interesser som berettiger militær intervensjon? ISAF nekter terroristene territorium - prøver i hvert fall å gjøre det - men på en måte som kan gjøre oss til aktuelle terrormål. Videre skal ISAF fremme demokratisk praksis, og mye tyder på at demokratiets utbredelse også er fredens sak, men overgangen til demokrati er ofte konfliktfyllt og militær intervensjon en tvilsom måte å gå fram på. I Afghanistan er det for mye som ligner på sovjetrussernes fåfengte kamp på 1980-tallet. Og hva kunne vi oppnådd hvis ressursene ikke ble brukt i Afghanistan, men for helt andre sikkerhetspolitiske formål? Hva ville svaret blitt om vi hadde stått fritt til å foreta en helhetsvurdering?Den friheten har ikke Norge tiltatt seg. For det siste svaret, som trolig forklarer mer enn de andre, er at det norske bidraget til ISAF har lite med Afghanistan og mye med USA å gjøre. Nære relasjoner til USA er som kjent en rettesnor i norsk utenrikspolitikk. Da vi strøk oss fra lista over støttespillere i Irak, ble det desto viktigere å styrke innsatsen i Afghanistan for å bekrefte vår tilhørighet i USAs nærmeste omgangskrets.

DET ANDRE SPØRSMÅLET handler om vårt forhold til USA. Hvilken interesse har vi av å opprettholde et nært forhold til USA når vi har så ulike preferanser? I mange viktige spørsmål kjemper vi ikke lenger samme kamp. Avhengigheten av USA er der fortsatt. Karl Marx skrev at den mest effektive makten er den strukturelle, som fungerer uten å bli brukt. I internasjonal politikk er det i siste instans militærmakten, og statene tilpasser seg maktforholdene bevisst eller ubevisst. Det er det almene. Det spesifikke er at skiftende norske regjeringer mener det er viktig å ha allierte selv uten trusler fra Russland eller andre stater. Det er lang tradisjon for dette - tryggest slik - og så lenge vi ikke er medlem av EU er det USA og NATO som står til buds. Tradisjoner kan ikke avvikles pr vedtak, bare svekkes litt etter litt. Inntil videre fungerer vår lydhørhet for amerikanske ønsker ganske greit fordi vi har internalisert det sikkerhetspolitiske grunnpremisset. Det er rom for et lag av dissens på toppen av lydhørheten, men det turnerer vi med forsiktighet for ikke å falle i unåde.Er USA venn av Norge? Ja, så lenge vi ikke bryter ut av de rammene hegemonen definerer. Vil kommende generasjoner nordmenn være venner med USA? Nye generasjoner fascineres og tiltrekkes av amerikansk teknologi og underholdningsindustri, av amerikansk levemåte og de enorme individuelle mulighetene i denne smeltedigelen. Sympatien med disse trekkende ved det amerikanske samfunn gjør det lettere å leve med store meningsforskjeller uten at det nære politiske forholdet går i stykker.Én nasjonal interesse er imidlertid åpenbar: For å fremme våre utenriks- og sikkerhetspolitiske målsettinger mest mulig effektivt må vi spre vår avhengighet på flere viktige aktører i internasjonal politikk. Det er politisk abc. Til nå har vi lyktes dårlig med det.

DET TREDJE SPØRSMÅLET angår grensene i nord. Råderett over særlig ressursrike områder er en klassisk geopolitisk interesse. Er det i norsk interesse å kreve mest mulig på egne hender? Norge hevder at Svalbardsonen er eksklusiv norsk økonomisk sone, mens våre motparter hevder at det er Svalbard-traktaten som gjelder. Nylig har vi også tatt til orde for at den norske kontinentalsokkelen strekker seg inn i Smutthullet (deles med Russland), inn i det meste av Smutthavet (Norskehavet), og inn mot Nansenbassenget (Polhavet). Selv med gode rettslige argumenter risikerer vi å tape i sonespørsmålet, for folkeretten fungerer ikke i noe politisk vakuum og i maktsfæren står vi alene. Og dommerne i Haag kan ikke unngå å merke seg at Norge allerede har tjent mer på havretten enn noe annet land. Hvis det finnes mye olje og gass også i Svalbardsonen, kan vi få ord på oss for å være griske. Mye vil ha mer. Dette stemmer ikke med vårt selvbilde.Derfor bør vi tenke i flere alternativer. Art.82 i havrettstraktaten sier at inntil 7 prosent av inntektene fra ressursutnyttelse på store havdyp, i internasjonale farvann, skal gå til menneskehetens felles beste, dvs. gjennom FN-systemet slik verden er organisert i dag. Hva om vi foreslår at denne paragrafen også bør gjelde for Svalbardsonen? Det kunne bli det første eksemplet på en uavhengig inntektskilde for verdensorganisasjonen, som er det organisatoriske ankerfestet for internasjonale regler, normer og standarder som særlig små land er så avhengige av. Midlene kunne for eksempel øremerkes bekjempelse av drivhuseffekten.Konteksten vi plasserer spørsmålet i - saksbegrenset eller i et bredt utenrikspolitisk perspektiv - er avgjørende for hvordan vi definerer våre interesser også i dette tilfelle.

MENS NORGE HAR PLEID å vurdere hver sak for seg, har andre land vært flinkere til å se viktige spørsmål i bredere, sektorovergripende sammenheng. Det er lett å skjønne hvorfor det er blitt slik. Etter noen tiår med utenforskap gikk det unge Norge rett inn i den kalde krigens rigiditeter, hvor små land ble holdt på plass og oppfinnsomhet frarådet. Nå står vi friere til å lage koblinger over sektorgrensene og utvikle helhetsperspektiver på utenrikspolitikken. Den utfordringen bør vi ta på alvor, for helhetlig tenkning åpner for nye muligheter.