HVORDAN DEFINERER VI norske sikkerhetspolitiske interesser, og i hvilken grad evner vi å fremme dem? Tre spørsmål illustrerer viktige begrensninger og muligheter. Først: Afghanistan. Har vi sikkerhetspolitiske interesser i Afghanistan, som vi ikke har hatt noe samhandling med og heller ikke noen kunnskap om inntil nylig? Hvorfor har vi lagt vår største internasjonale militære satsing dit? Vi er med i ISAF (International Stabilization Force) for å stabilisere landet. Men stabilitet er et vagt begrep. Hvilken tilstand er det som skal stabiliseres? Et tydeligere svar er at ISAF skal hindre at internasjonale terrorister får fotfeste. Det er et legitimt anliggende. Al Qaeda hadde treningsleire i Afghanistan og ble aktivt støttet av Taliban-regjeringen. En bredere variant av samme svar er at ISAF skal hindre at Taliban igjen kommer til makta. Taliban sto for et totalitært styresett som var uforenlig med demokrati og på kant med menneskerettighetene. Mens det i vår kulturkrets er vanlig å mene at religionen gjerne må påvirke politikken, men ikke stå over den, tar radikale islamske bevegelser sikte på å kapre staten og underordne den religionen. Dette bør vi motvirke.