Norge i farlig farvann

Voksende høyrepopulisme, handelskrig, et utydelig NATO og svekkelse av internasjonale institusjoner. Det er Norges utfordringer nå, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Regjeringen holder blikket stivt festet mot himmelen og later som om det ikke er noen skyer der. Den insisterer på at det meste er som før, og at uroen over forsvars- og sikkerhetspolitikken bare er retorikk fra NATO-motstandere. Metoden er å plassere et gammelt gummistempel i pannen på kritikerne, og bli ferdig med det. Problemet er at det ikke lenger virker. Stadig flere forskere og politikere peker på at grunnlaget for norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er i bevegelse. Blant dem er sindige folk som tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide og Torgeir Larsen som bl.a. har vært statssekretær i UD og rådgiver for NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Bevegelsene i utenriks- og sikkerhetspolitikken handler ikke om noe oppbrudd fra NATO, alliansen med USA eller vår europeiske tilknytning. Samtidig kan alle se at det felles verdigrunnlaget i våre allianser er svekket med Donald Trump som USAs president. Hans interesse for menneskerettigheter, demokrati og liberale verdier er klart svakere enn behovet for å for å forsvare USAs egeninteresser gjennom økonomisk fordelaktige «deals». Små land kan få beskyttelse mot et passende vederlag.

«Felles vestlig sikkerhet uten felles verdifundament vil reduseres til et rent bytteforhold. I reneste form en ny slags vasallstat og leiehærvesen», skrev Torgeir Larsen på Facebook. I denne situasjonen mener stadig flere at Norge må ta et større ansvar for egen sikkerhet, herunder et sterkere forsvar.

Det er en rekke drivkrefter og hendelser som gjør at Norges situasjon er blitt mer utsatt. En av de viktigste er framveksten av en ny type høyrepopulisme der identitet, nasjonalisme og autoritære drag er viktige komponenter. Donald Trumps politiske grunnfjell er preget av slike ideer, og de er den herskende ideologi i land som Russland og Tyrkia. Polen og Ungarn har i betydelig grad svekket sine lands demokratiske og rettslige institusjoner, og Israel har gjennom lov nettopp forsterket statens jødiske identitet. Italia og Østerrike har fått regjeringer med skarp brodd mot all innvandring. I Asia har Kina utviklet en modell som forener høy økonomisk vekst med et autoritært og kontrollerende styresystem.

En global hovedtrend er tilbakegang for demokratiet og rettsstaten, og framgang for strammere styreformer. Ingen stormakter har de liberale frihetsidealene som en sentral del av sin politikk. Dette gjør Norge til en mindre relevant aktør i internasjonal politikk.

Det er en indre sammenheng mellom Trumps handelskrigsføring og hans forakt for internasjonale organisasjoner, allianser og avtaler som binder USA. Hans uttrykte politikk er jo egeninteressen («America First!»). Og som verdens største makt kan USA dra fordel av å forhandle med hver enkelt stat, og ikke forplikte seg til overordnede prinsipper eller blokker. I kvartalskapitalismens logikk er dette innlysende, men i et lengre perspektiv vil slik alenegang være skadelig både for USA og resten av verden.

NATO står oppe i en rekke problemer som direkte berører Norges sikkerhet. Militært er norsk sikkerhet helt og holdent bygd på at USA og andre NATO-land kommer oss til unnsetning i en krigssituasjon. Donald Trump har gjennom uttalelser og opptreden på NATO-møter skapt sterk tvil om USA vil leve opp til sine forpliktelser i Europa. Uansett forlanger han kraftig økning i forsvarsbudsjettene som for flere NATO-land enter er lite relevant eller for krevende økonomisk. I Sør-Europa er det migrasjonskrisen som er hovedspørsmålet, ikke de mulige truslene fra Russland. Hvis ikke alliansen gjenoppfinner seg selv, vil NATO bak fasaden langsomt forvitre til en «papir- eller skinnallianse», hevdet tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i et innlegg i DN for noen dager siden.

Norge har et lite folketall, men et enormt og ressursrikt territorium når vi regner med havområdene og Svalbard. Vi har en svært åpen økonomi som blir svekket av handelshindringer. Uten internasjonale avtaler (f.eks. om havretten), institusjoner og sikre allianser, kommer Norge i en vesentlig mer utsatt posisjon.

En ny usikkerhet er akkurat hva som er under utvikling. Det vil kreve nye strategier og større vekt på et mer komplett forsvar. Regjeringen må være villig til en åpen debatt om de nye utfordringene og truslene. Norges sikkerhet er alt for viktig til at den kan overlates til generalene og politikerne.