Norge i utakt

Nyliberalismens fremmarsj er stanset. Vi befinner oss i et vakuum der mange vet hva de er imot, men ennå ikke hva de er for, skriver Erik S. Reinert.

I DEN STØY av informasjon vi daglig utsettes for, stikker det seg en sjelden gang ut hendelser som der og da står frem som begivenheter da historiske trender snur. Bildene i august 1989 av ungarske grensesoldater som demonterte Den kalde krigens grensegjerder, var et slikt tideverv. I februar 2007 skjedde det noe jeg personlig opplever som et nytt vendepunkt, en slutt på perioden som begynte for 18 år siden med Berlinmurens fall. Med på lasset da jernteppet ble demontert fikk vi en ubehagelig nisse. Fullstendig ulogisk og helt uten historisk grunnlagg dannet resonnementet seg at «siden plan-økonomien slo feil, vil markedet, hvis det bare blir overlatt til seg selv, skape økonomisk harmoni». Nyliberalismens ideologi med markedenes evne til å skape «spontan orden», slik Friedrich von Hayek uttrykte det, hadde bygget seg opp i løpet av Den kalde krigen. Nå forsvant alle motforestillinger og nyliberalismens tid opprant. I tillegg til «spontan orden» fikk vi troen på at frihandel ville skape «faktorprisutjevning», en global utjevning av prisen på kapital og arbeidskraft.

FINANSKRISEN I ASIA i 1997 var det første alvorlige tegn på at markedene alene kunne skape «spontant kaos» like mye som «spontan orden». Gateprotestene i Seattle i 1999, og siden andre steder, var en protest mot at noen land var blitt fattigere av globaliseringen: mange opplevde «faktorpris-polarisering» istedenfor «faktorprisutjevning». Selv var jeg med da delegater fra 13 afrikanske land til WTO-møtet i 2003 møttes til rådslagning i Tanzania før møtet i Cancún. Konklusjonen da var at for Afrika var WTO-prosessen et tog som gikk i feil retning. På kort sikt ville derfor det beste som kunne skje være at det ikke skjedde noe, og slik ble det. Prosessen var stoppet, men ikke snudd. At prosesser snur, krever ofte at ett eller flere modige mennesker innrømmer at de har tatt feil. Når det gjelder frihandel, var John Maynard Keynes en slik modig person, som midt i 1920-årene så hvor skadelig frihandel noen ganger kunne være og skiftet standpunkt. Nå har den tidligere nykonservative amerikaneren Francis Fukuyama spilt en slik rolle. I sin siste bok hevder han at Bush og hans menn begikk den feil at de for alvor trodde at demokrati og økonomisk vekst var verdens naturlige tilstand, bare slemme menn (les Saddam) og deres inngripen i markedsmekanismen ble fjernet. I Irak skapte dette, stikk i strid med teorien, «spontant kaos» og «faktorpris-polarisering».

NYLIBERALISMENS fremmarsj er stanset. Vi befinner oss på et vis i et vakuum der mange vet hva de er imot, men ennå ikke hva de er for. Hos de nye «venstreregimene» i Latin-Amerika vises dette gjennom den kraftige retorikken som er koplet med stor økonomisk og næringspolitisk tafatthet. I USA brakte februar 2007 nye tegn på tidevervet, og også en svært kraftig politisk markering av hva vi begynner å være for. På anekdotenivå gikk de tre viktigste Grammy-prisene til trioen Dixie Chicks, som for fem år siden ble boikottet og så ut til å få sin karriere ødelagt fordi de uttalte at de «skammet seg over Bush». Nå var det «mange grunner til at folk stemte på oss», sa de. På et økonomisk plan tok Morgan Stanleys sjefsøkonom Stephen Roach i en artikkel i februar utgangspunkt i at globaliseringen ikke hadde vært den vinn-vinn situasjonen som var blitt lovet, og at dette nå produserte reaksjoner. Men aller viktigst, på det politiske plan skjedde det et vesentlig og prinsipielt gjennombrudd. 1. februar i år vedtok det amerikanske senatet med 94 mot 3 stemmer å øke minstelønnen fra $5,15 pr. time til $7,25 pr time. Som økonomen Paul Krugman sa det i sin spalte i New York Times: i USA var økonomisk vekst blitt en tilskuersport. Krugman hevder USAs reallønninger toppet seg allerede i 1973, og siden den gang har i praksis all økonomisk vekst gått til andre produksjonsfaktorer enn arbeid.

DET PRINSIPIELLE gjennombruddet er at menneskelig velferd blir politisk prioritert selv om dette skulle gå imot «markedets vilje». Den politiske prosessen er ennå ikke avsluttet, men for de av oss som fulgte med siste gang USA økte minstelønnen, i 1996, fremstår den ideologiske endringen på bare 11 år som enorm. Den gang tvang Bill Clinton og hans arbeidsminister Robert Reich minstelønnsøkningen igjennom mot et nesten enstemmig kor av økonomer som mente et slik inngrep i markedet ville koste USA millioner av jobber. Det viste seg ikke å stemme. Det som er påfallende i dag er en tilnærmet enstemmighet for en dobbelt så stor økning målt i dollar, og mangelen på debatt. Det uheldige nå er at fordi det er så lett bare å se Bush, går vi glipp av at USA kanskje snart igjen kan bli et land å lære av. Det skremmende er at vår egen norske debatt er så helt i utakt med USAs; hos oss høres ekkoer av USAs globaliseringsretorikk fra midt på 1990-tallet. Samme dag som New York Times brakte kommentarene rundt 94-3 seieren for økt minstelønn, brakte Dagens Næringsliv Victor Normans gode nyhet om at «globalisering er som å finne en oljeformue til». Stikk imot Morgan Stanleys sjefsøkonoms konklusjoner hevder Norman og DN at de fattige områdene vil «tjene mest» på globaliseringen.

SAMTIDIG SOM USAs senatorer så godt som enstemmig innser at lønninger er for viktige til at de kan overlates til markedet, driver den rød-grønne regjeringen en forunderlig intens kampanje mot «mangel på arbeidskraft». I virkeligheten presser en svært høy arbeidsinnvandring, fra et område der én euro timen er godt betalt, norske lønninger nedover. Det store antall mennesker i Øst-Europa som ikke får arbeid til én euro timen i sine egne land tilsier at her må det - på samme måte som i USA - gripes inn politisk for å holde reallønningene oppe. Det forunderlige er at regjeringen, med Arbeiderpartiets historie i ryggen, ikke ser dette klart nok. Det virker som om regjeringen har påtatt seg ansvaret for å forsvare rådende økonomiske teori slik den var på 1990-tallet. Det skulle derfor ikke forundre oss om Fremskrittspartiet, til tross for en markedsliberalistisk programerklæring, blir det partiet som slår politisk mynt på at økende grupper føler press på inntektsnivået. «Populisme» heter det visst når man dropper ideologisk baserte standpunkter til fordel for mer pragmatiske. Sammenlignet med USAs «populistiske» tideverv befinner den norske debatten seg helt i utakt.