Norge i verden

Norge er ikke bare på kollisjonskurs med en framtidsrettet miljøpolitikk, men også med sin egen grunnlov.

Avstanden mellom fattig og rik viser seg på stadig nye områder og i stadig større omfang. Dette går fram av siste rapport fra FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel of Climate Change). Forskningen viser at fattige land er mest sårbare for klimaendring - mens det som kjent er utslipp fra de rike landenes produksjon og forbruk som skaper problemene. Effekten av global oppvarming slår forskjellig ut. Men også på grunn av geografiske forhold rammes fattige land hardest, særlig i Afrika. Et varmere, våtere og villere vær gir tørke, flom og rasering av infrastruktur. Jordbruket her drives ofte på skrinn jord, i bratte skråninger og med dårlige redskaper. Det betyr igjen at matproduksjonen trues for en befolkning som ikke har mulighet for å kjøpe mat på verdensmarkedet.

I disse områdene fins det heller ikke økonomiske muligheter til omstilling ved å flytte, bygge demninger, forsterke bygninger og veier.

Nå presiserer FNs klimapanel at det er stort spenn fra de minst til de mest dramatiske utslagene av global oppvarming. Men panelet konkluderer likevel med sannsynligheten for at flertallet av jordens befolkning vil oppleve ulemper, også med liten klimaendring.

Stockholmskonferansen i 1972 (UN Conference on Human Environment) var det første internasjonale tiltak for å øke forståelsen for klimaendringer. Samarbeidet ble utviklet videre, og etter et møte i 1985 kom en gruppe internasjonale forskere med følgende uttalelse: Den største økning i den globale middeltemperatur i menneskehetens historie kan inntreffe i løpet av første halvdel av det 21. århundre, som følge av økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren.

FNs nåværende klimapanel, IPCC, ble dannet i 1988 - med formål å kartlegge og sammenfatte eksisterende vitenskapelig informasjon om klimasystemet generelt og menneskeskapte klimaendringer spesielt.

I klimaavtalen fra Kyoto spilte FNs klimapanel hovedrollen som faginstans, men var - og er - også et bindeledd mellom forskning og politikk. Det er bare beklagelig at klimapanelets tyngde og seriøsitet ikke også følges av politikerne. Kyoto-avtalens største verdi ligger i at nasjonalstatene i det hele tatt møtes for å diskutere globale klimaspørsmål. Avtalens utforming og omfang er mindre imponerende, men selvsagt bedre enn ingenting. Diskusjonen om kjøp og salg av utslippskvoter er også svært tvetydig. Det kan lett virke som rå kynisme å kjøpslå om retten til å forurense vår felles atmosfære! Nå er det ikke bare USAs president Bush som saboterer Kyoto-avtalen og skyver problemene foran seg. Norge har lite å skryte av når det gjelder positiv klimapolitikk. Vi har forpliktet oss til å ikke øke utslipp av klimagasser med mer enn én prosent fram til 2008 - men har allerede i dag økt med nærmere ti prosent. Og alle prognoser for utslipp peker oppover.

Staten er vår største forurenser. For året 2000 representerte olje- og gassvirksomhet 24 prosent av landets samlede CO2-utslipp. Men Norge er ikke bare på kollisjonskurs med en framtidsrettet miljøpolitikk, men også med paragraf 110b (19.06.92) i sin egen grunnlov: «Enhver have Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skal disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gennemføre disse Grundsætninger.» (Uthevet av S.M.)

Altså: «Enhver have Ret til et Milieu som sikrer Sundhed.» Dette skal staten sørge for - den samme staten som driver en sterkt forurensende virksomhet. Og natur og miljø rammes like sterkt enten forurensningene kommer fra privat eller offentlig virksomhet. I dag har vi dessuten den underlige praksis at staten som miljøforvalter skal sette begrensninger på staten som næringsdrivende. En slik inhabilitet kan ikke forsvares verken juridisk, byråkratisk eller politisk. Og slett ikke moralsk. En slik praksis er også med på å redusere respekten for hvordan myndighetene utøver sin makt.

Det er også en økonomisk side ved disse to motstridende rollene til staten. Et interessant regnestykke kunne vise de økonomiske investeringene i forurensende energiproduksjon - satt opp mot investeringer for å løse de problemene som produksjonen skaper.

Arbeiderpartiet har nylig lagt fram sitt langtidsprogram 2001- 2005. Her er det mange fine formuleringer, som for eksempel: «Arbeiderpartiet vil at Norge skal være en pådriver i det videre arbeidet med oppfølging av Kyoto-avtalen [...] Norge kan ikke løse sine forpliktelser kun gjennom kjøp av kvoter, men vi må også redusere våre utslipp innenlands.»

Men Arbeiderpartiet har liten troverdighet her: Dagens utslipp av klimagasser er allerede for høye etter avtalen. Gasskraftverk med gammeldags teknologi var partiets politikk, før de gjorde en taktisk helomvending nå foran valgkampen. Manglende press på USA og president Bush for å akseptere Kyoto-avtalen øker heller ikke troverdigheten.

Men den forsvinner for alvor når vi ser på samferdselspolitikken. Vegtrafikken sto i år 2000 for 22 prosent av CO2-utslippene i Norge - mens Arbeiderpartiet samme år satte ned prisen på diesel og bensin! Dette står i grell kontrast til langtidsprogrammet: «I mange byer og tettsteder er økende biltrafikk en kilde til luftforurensning og støy. Dette er både et helseproblem og et trivselsmessig problem. Arbeiderpartiet vil møte dette ved å utvikle kollektivtrafikken til et bedre alternativ til bilen i byer og bynære områder.» (Uthevet av S.M.)

I en OECD-rapport fra april i år, «Environmental Outlook», står også biltrafikken i fokus. Her kommer det fram at bruken av motoriserte kjøretøyer i OECD-land forventes å øke med 40 prosent innen 2020. Miljøekspertene hevder at den økende forurensningen vil føre til enorme helseproblemer. Og OECD, som ellers er mest opptatt av økonomi, står denne gangen på miljøets side: «For å unngå ugjenkallelig skade på miljøet, må regjeringene raskt ta affære. Og metodene må være tøffe.»

Det er lite sannsynlig at denne sterke oppfordringen får virkning på norsk miljøpolitikk generelt, og klimapolitikk spesielt. Men vi tviholder på håpet av ren selvoppholdelsesdrift.

Gjennom historien har vi gravd oss inn i fjellet, skutt oss opp i himmelen, boret oss ned i havbunnen - alt sammen i jakt på kunnskap, makt og penger. Dette har gitt mange positive resultater, mens de negative viser seg etter hvert. Det tok for eksempel 40 år før vi oppdaget at KFK-gasser ødela ozonlaget - mens det stadig utvikles og brukes nye kjemiske forbindelser i moderne produksjon. Så kan vi jo spørre hvilke konsekvenser dette har for miljøet om nye 40 år?

Mange føler uro over hva framtiden kan bringe. Håpet er at denne uroen gis en retning og omsettes i politiske krav - og politisk handling.

Henrik Ibsens ord i «En folkefiende» fra 1882 er høyst relevante: «Alle flikkverksgubbene må føyes vekk [...] Vi må ha nye befalingsmenn på alle forpostene.»

Så sant!