GYLLENT MINNE: For en som fikk åndenød da Espen Bredesen fløy ned til gull i normalbakken på Lillehammer, er tanken om at Norge trenger OL og at OL trenger Norge ganske besnærende. Men det er kanskje mest av alt et godt argument for å si nei. Foto: NTB scanpix
GYLLENT MINNE: For en som fikk åndenød da Espen Bredesen fløy ned til gull i normalbakken på Lillehammer, er tanken om at Norge trenger OL og at OL trenger Norge ganske besnærende. Men det er kanskje mest av alt et godt argument for å si nei. Foto: NTB scanpixVis mer

Norge kan arrangere tidenes OL-nei

Vi bør vise verden at vintersporten kan ha et hjem utenfor IOCs klamme grep. Det hjemmet bør være Norge.

Kommentar

«Vintersportslandet Norge bør kunne ta seg råd til å arrangere en ny folkefest for nye generasjoner, og vi bør vise verden at den kan arrangeres på en bærekraftig og nøktern måte.»

Setningen som avsluttet Adresseavisas OL-støtte på lederplass forrige mandag inneholder så mye: Som et av verdens rikeste land bør vi ta oss råd til litt nøkternhet. Dessuten er Norge den mest verdige bæreren av fakkelen. 

Om disse poengene ikke slår hverandre i hjel på veien kan de kanskje, kanskje bære helt fram til et OL i Oslo i 2022.  

For byutviklingsargumentet, som lenge var selve kronargumentet for den sunne politiske fornuften i å arrangere et OL, vakler åpenbart - det er ingen grunn til å forvente at resten av landet skal juble for at Oslo og Østlandet trenger verdens dyreste påskudd for å få ting på stell.

Gradvis (og heldigvis) ser det ut til at heller ikke byens innbyggere synes det er noe stas. Pengene trengs andre steder uansett. Når Oslobeboere snakker om satsling på infrastruktur, er som regel ikke forlengelse av perrongene på Frognerseterbanen det første som kommer opp.

Den vaskekte OL-begeistringen er vanskelig å få øye på. Målingene viser det, erfaringene viser det og Adressa demonstrerer det med glans ved å vie mesteparten av lederen til hvorfor OL er et nokså begredelig opplegg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ha in mente at dette skal være en leder for et norsk vinter-OL: «Oslo 2022 trenger en statsgaranti på hele 33 milliarder kroner. Det er mye penger, selv i verdens rikeste land. (...) Vi har enda større forståelse for de kritiske holdningene til IOC, som har gjort sitt ytterste for å skade omdømmet til ethvert OL gjennom korrpusjon, grådighet og ukloke utspill og avgjørelser.»

Solgt. Jeg vet ikke til hvem eller for hva, men solgt.

Det man sitter igjen med, når man har klart å sette virkeligheten til side, er ideen om at Norge er viktig for OL og at OL er viktig for Norge.

Det er et godt argument. For en kis som var 10 år gammel og nærmest fikk åndenød da Espen Bredesen satte jamsides nedslag på 104 meter, er det et forbanna magnetisk argument. Norge har et spesielt forhold til OL. Oslo er en helt spesiell vintersportby.

Og det er derfor vi bør si nei. Ingen kan si nei til et vinter-OL som Oslo kan. Ingen annen by i verden. Oslo huser tre historiske vintersportsarenaer. Bislett brukes riktignok ikke lenger til den slags, men allikevel - om det går an å snakke om noe sånt som vinterkulturell kapital, er Oslo stinn.

Er det ett sted i verden hvor vintersport skinner uansett, hvor man faktisk kan klare seg uten den gylne og eksklusive patinaen et olympiske leker lokker med, så er her. Og om Oslo og Norge har et vintersportslig ansvar, så er det ikke for lekene, det er for vintersporten i seg selv.

For det er til steder som dette grenene kommer til å krype den dagen IOC imploderer.

Ja-siden snakker om at en ny generasjon bør få oppleve lekene. Som et vaskekte barn av Lillehammer-generasjonen kan jeg forsikre de som er ti år yngre enn meg om at dagene på Lillehammer ikke var hele historien. Nagano hører med, Thunder Bay, et par nedslag i Planica, Trondheim, Lillehammer-arven strekker seg på mange måter helt fram til Aamodts siste gull i Torino-OL eller  Bjørndalens triumfer i Sotsji. Om den nye generasjonen skal få oppleve noe lignende bør vi tenke mer på hva som skal skje i 2026, i 2030 og så videre. 

Og det er der ja-sidens siste skanse virker så hemningsløs. Vi skal gjøre det fordi vi skylder oss selv og resten av verden det og fordi få andre kan ha råd til det. Samtidig må vi for skams skyld snakke litt om bærekraft og sånn.

Alle som kjøper lovnaden om at dette kan gjøres på en lønnsom og nedpå måte i Norge de neste ti årene bør ta seg en fottur i Oslos nyeste bydeler eller pengesporet etter nye Holmenkollen.

Ærlig talt. Det kommer til å bli dyrt, råflott og vi skylder byene som nødvendigvis må følge i Oslos arrangørfotspor å innrømme det. Et OL i Norge vil ikke gjøre lekene billigere. Men et Norge som sier nei til OL, derimot, kan bidra til å vise at disse snåle, smale idrettsgrenene har et hjem og en fremtid utenfor IOC-pampenes grep.

Vi kan, som ja-siden ynder å si, vise verden at det finnes andre måter å forvalte idrettsarven på. At det går an å ta idrettens side uten å ta OLs side. Søk om VM-vertskap, vær en god samarbeidspartner for fristilidrettene, jobb for at helgen i Holmenkollen virkelig er noe helt for seg selv. Vær et progressivt hjem for idrettene.  

Kan hende det er fabling, at et nei fra Norge ikke utgjør en tøddel i forskjell. At OLs image overlever den skrapen også. Men det er i det minste gratis. Det er et nei vi bør ta oss råd til.