Skutt: Forlagssjef William Nygaard ble skutt og alvorlig såret utenfor sitt hjem i Dagaliveien i 1993. Foto: NTB arkivfoto Jon Eeg / SCANPIX
Skutt: Forlagssjef William Nygaard ble skutt og alvorlig såret utenfor sitt hjem i Dagaliveien i 1993. Foto: NTB arkivfoto Jon Eeg / SCANPIXVis mer

Nygaard-attentatet:

Norge kan ikke leve med at saken ikke blir oppklart

Det er gått 25 år siden en ukjent gjerningsmann skjøt forleggeren William Nygaard med tre grovkalibrede kuler. Nå er flere siktet for attentatet.

Kommentar

Det skjer fordi mistenkte ikke skal gå fri på grunn av foreldelsesfristen. Bak ligger en krevende realitet: Norge kan ikke leve med at saken ikke blir oppklart.

Mandag 11. oktober 1993 ble forlagsdirektør William Nygaard i Aschehoug skutt utenfor sin bolig i Dagaliveien i Oslo. Nygaard overlevde attentatet og er i dag en meget aktiv leder i Norske PEN, en organisasjon som jobber for ytringsfriheten. Oppklaringen har vært mindre vital. Politiets arbeid har tidvis fått sterk og berettiget kritikk for manglende innsats, henleggelse og svak vilje til gjennombrudd. I en periode var Nygaard-saken redusert til en samling pappkasser i kjelleren på politihuset.

Nå har Nygaard-saken tatt en ny vending. Kripos – politiets sentrale etterforskningsenhet – har siktet flere personer for drapsforsøk og angrep på grunnleggende samfunnsverdier. Kripos vil ikke si hvem disse er eller hvor mange som er siktet. Det blir heller ikke gitt opplysninger om de siktedes nasjonalitet eller om de er etterlyst eller begjært utlevert fra et fremmed land.

Det vi sikkert vet er at siktelsene settes i sammenheng med at William Nygaard var forlegger for romanen «Sataniske Vers» skrevet av forfatteren Salman Rushdie, og første gang utgitt i 1988. Like sikkert er at siktelsene kom nå fordi tida var i ferd med å renne ut. De aktuelle lovbruddene foreldes etter 25 år. Siktelsene opphever foreldelsen, men bare for de personene den gjelder. Om politiet bommer, går noen fri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politiets tilknappede holdning skyldes foreldelsesfristen, ikke at saken er ferdig etterforsket. Hadde politiet hatt noe valg, ville tiltalene og offentliggjøringen kommet seinere. Men tiltalene er klarert av påtalemyndigheten. Da er kravet at det foreligger skjellig grunn til mistanke. I en pressemelding legger ikke Kripos skjul på at en avslutning av saken kan ta lang tid: «Det må tas høyde for at også den videre etterforskningen vil være tidkrevende».

Ifølge NRKs Odd Isungset – som har jobbet med saken i årevis – oppholder de siktede seg i utlandet, og omfatter både skytteren og hans medhjelpere. De har tidligere blitt etterforsket i saken, men uten å ha formell status som mistenkte eller siktede. Personene skal ha tilknytning til et fundamentalistisk, muslimsk miljø.

Denne tilknytningen er saken historiske og politiske kjerne. Attentatet var den første muslimske terrorhandlingen på norsk jord. Da «Sataniske vers» ble utgitt i 1988 utstedte Irans åndelige og politiske leder, ayatolla Rohollah Khomeini, en dødsdom over alle som bidro til å utgi boka. I en radiotale sa han:

«Jeg gjør alle verdens nidkjære muslimer oppmerksom på at forfatteren av Sataniske Vers, så vel som de forleggere som er klar over bokas innhold, er dømt til døden. Jeg ber alle troende muslimer om å likvidere dem raskt».

Reaksjonene på utgivelsen var kraftige mange steder i verden. En iransk stiftelse utlovde en drapsbelønning på 20 mill. kroner. I flere land ble boka forbudt som blasfemisk. Khomeinis tale utløste en bølge av opptøyer, protester, drapsforsøk, bombeaksjoner og drap på en japansk forlegger.

Her hjemme kom det også sterke og raske reaksjoner. TV-bilder fra februar 1989 viser 3000 muslimer som marsjerer i Oslos gater i demonstrasjonstog mot utgivelsen av boka og dens forfatter. Ytringsfriheten ble avfeid som blasfemi. I en reportasje i Dagsrevyen fortalte flere norske muslimer at de ville ta livet av Salman Rushdie dersom de fikk sjansen.

Rushdie- og Nygaard-saken var Norges første møte med den voldelige og fundamentalistiske retningen innen islam. Likevel var vi merkelig uforberedte da spørsmålet om ytringsfrihet og fundamentalisme på nytt flammet opp i 2005. Karikaturstriden første til opphetet debatt, trusler, opptøyer og demonstrasjoner mange steder i verden. Den norske ambassaden i Syria ble brent ned til grunnen. Vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, var mer opptatt av dialog med knyttnevene enn ytringsfriheten.

Etter siktelsene sier William Nygaard at han at ikke er så opptatt av at gjerningsmennene skal straffes, men at det er viktig å vite hvem og hvilket miljø som sto bak. Han vil også vite hvilke forbindelser de eventuelt har til Iran.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i behovet for at saken oppklares. Skuddene i Dagaliveien vil bli et mørkt hull i norsk historie om det ikke skjer. Det er viktig at myndighetene bruker alle tilgjengelige midler for å komme til bunns i saken. Også om det skulle bli ubehagelig i forhold til andre stater.

Den som bruker våpen mot ytringsfriheten bør aldri føle seg trygg, men stilles for en domstol og få en rettferdig straff.